Tag Archives: strategier

30. november 2018 · 13:00

Morfars vektskål

Der oppe, i den innerste kroken på låveloftet, i et helt firkantet rom, akkurat der hvor oppløftet på låven møtte den eldste delen av hovedhuset på morfars barndomshjem fra 1800-tallet – det var der jeg fant den: Vektskålen! Du vet, en sånn skikkelig gammeldags vektskål, til blylodd. Blyloddene fant jeg også, spredt rundt i rommet. 

Der oppe i det litt malplasserte rommet som egentlig ikke passet inn, hvor jeg er sikker på at mormor neppe hadde vasket de smårutete låvevinduene på minst 20 år. Hvor støvet lå så tykt på vinduene at kun de aller mest iherdige solstrålene slapp inn. Der inne hvor de støvgrå solstrålene varmet opp et urørt rom, hvor det tykke støvet, iblandet halm og en dæsj med muselort, kjentes mykt som ei pute. Der hvor spindelvevet dannet spennende og intrikate mønster fra takbjelkene. Der hvor varmen dirret og fikk hele rommet til å lukte, innestengt av glemte tider og 100 år gamle historier.  Stort, firkantet og urørt lå det der, med bord langs alle fire yttervegger, bare avbrutt av den grønne døra som morfar hadde snekret selv og montert opp med gamle stallhengsler. Bord i midten, på kryss og tvers og i endeløse rekker, med esker og bokser med rare dingser fra en svunnen tid. Det var der jeg gikk opp, helst alene, for å tenke. For å fundere over livet, hvem jeg var og hvor jeg passet inn.

Du skjønner det, at der inne, aller innerst, fikk fantasien fritt utløp. Det var egentlig så skummelt at hjertet banket i halsen, men aller mest så spennende at jeg måtte gå inn der … og jeg kunne være der i timevis. Dette rommet med alle de små spennende skattene i stål, jern, tre, porselen og plast – noen så gamle som gården – kunne historiene i hodet mitt få all den næring og spillerom de trengte. Det var dit jeg gikk, når jeg trengte å la tankene få fritt spillerom … når jeg trengte å være alene for å takle alt som skjedde rundt meg. Alt det jeg den gangen ikke hadde verktøy eller forutsetninger for å håndtere. Der inne kunne jeg få fritt utløp for drømmer og håp, uten andres meninger eller det som jeg som barn opplevde som samfunnets begrensninger for meg.

Og det var der jeg fant den, en varm julidag i sommerferien. Jeg orket ikke mer foreldre, søsken, kusiner og fettere, orket ikke mer lyd og skravling fra min alltid engasjerte familie. En tur opp på loftet i mitt hemmelige rom var eneste løsningen. Heldigvis turte ikke de andre ungene å gå opp dit, bortsett fra broren min som heldigvis skjønte at jeg trengte tida mi. Det var der jeg fant vekten. Den fine gamle rustne vekten med alle mulige lodd i forskjellige størrelser. Vekten som knirket motvillig når jeg stablet både den og loddene opp på et av bordene. Knirket under vekten av loddene og alle dingsene jeg fant. Den ble mitt hemmelige verktøy.  

Opp igjennom barndomsårene ble det mange turer opp på loftet. Det var der jeg sto, gang på gang, og funderte over balansen i ting … i livet.

Det var ikke størrelsen, enkelt loddets vekt eller utseende på dagens utvalgte dings. Det var alle de forskjellige sammensetningene, som til sammen ga likevekt og balanse på oldefars gamle gårdsvekt. Det var ikke de forskjellige bestanddeler, men summen av innholdet og belastningene på hver side av vektskålen, som ga den perfekte balanse.

På vekten, som i livet.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , ,

4. juni 2018 · 08:00

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt.»

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

26. januar 2017 · 09:00

Struktur og rammer – Kuren for Kaos

Visste du at rutiner og planlegging er limet som holder sammen livet med ADHD, og det som forhindrer livet i å klappe sammen ved første vindkast. Jeg har lyst å dele noen enkle tips med deg, som viser deg hvordan du kan omfavne og bli glad i struktur – og sakte men sikkert ta kontrollen.

Hvis du ønsker å leve livet med ADHD på en tilfredsstillende måte, så er det ganske avgjørende at du tilfører struktur i livet ditt – dessverre. Uten struktur, i en eller annen form, kommer du til å suse gjennom livet mens du glemmer og overser både det ene og det andre – og forøvrig ellers utsetter det meste av det du kan. Struktur tillater ting rundt oss å flyte i en sakte form, og holde ting og tang under kontroll.

Sagt på en annen måte; struktur hjelper oss til å bekjempe mangel på organisering og gjøre hverdagen forutsigbar. Det er helt vanlig at voksne med ADHD, eller foreldre til barn og unge med diagnose, føler seg distrahert, rotete og motløse. Livet med ADHD får sakte men sikkert innvirkning på hele livet vårt, både jobb og privat.

skuffer (vannmerke).jpg

Når du begynner arbeidet med å innføre struktur og lage rammer for hverdagen i form av planlegging og rutiner, er jeg helt sikker på at du kommer til å kjenne på bekymringen for at alt dette skal ta vekk din kreativitet og fleksibilitet. Det er helt normalt! Tror du meg hvis jeg forteller deg at de aller fleste av oss opplever det motsatte? At et godt rammeverk faktisk lar oss oppnå det motsatte: mer kreativitet og fleksibilitet – og mer frihet. Etter hvert som detaljene rundt deg blir en del av rutinene, kan du faktisk tilegne mer tid til å være akkurat det du ønsker; idérik og innovativ. Du kan tillatte deg å vokse mot drømmene dine – i stedet for å løpe etter deg selv og føle at du hele tiden er bakpå.

Selvfølgelig er faren der for at du kommer til å feile! Om du velger å gå hardt ut, og  rett og slett starte et stort prosjekt «Ny struktur», så kan det lett ende med et nederlag. De fleste opplever at dette er feil måte å gjøre det på. Med andre ord, den typiske løsningen for helt vanlige voksne med ADHD eller foreldre til unge/barn med ADHD, den med for mange baller i luften på en gang, vil føre til kaos og enda flere baller. Det er viktig å tilføre struktur i et kaotisk, uryddig liv på riktig måte, og ta høyde for at du vil ønske å gå fullt inn i alt. Alt eller ingenting!

På den andre siden, hvis du tilfører struktur på en lett måte, så vil du kanskje ikke få det til 100 % riktig da heller. Men, jeg kan love deg at du i det minste vil få en bedre hverdag enn det du hadde før.

Things to do

For å lage struktur og rammer for deg selv på en god måte, kan dette være overkommelige tips å begynne med. Seks enkle punkter til deg:

  1. Velg deg en liten ting som, hvis du gjør den regelmessig, vil føre til at livet ditt blir lettere, som f.eks. å re opp senga hver morgen når du står opp eller å sortere og behandle posten med en gang du henter den fra postkassen.
  2. Finn på en enkel måte å gjøre det på! Legg vekk alle ideer om å gjøre ting komplisert eller perfekt – DET er en felle.. og en typisk en i livet med ADHD.
  3. Bestem deg for hvor ofte du skal gjøre oppgaven og når du skal gjøre den!
  4. Lag påminnelser til deg selv, som holder deg på riktig sti. Små gjentakende påminnelser er viktig for at hjerne skal vende seg til nye rutiner.
  5. Hvis du syns det er vanskelig å holde deg til å gjøre en ting, ikke gi opp! Hold ut og prøv gjerne en annen tilnærming. Veldig ofte ser vi at det kun er små justeringer som skal til for at du får det til, og så sitter rutinen!
    F.eks. jeg har lenge hatt en intensjon om å planlegge uken min fredag ettermiddag eller søndag kveld, og jeg får det bare aldri til. Med litt justering fant jeg ut at fredag morgen eller søndag morgen fungerte mye bedre, og plutselig får jeg det til.
  6. Når du kan gjøre denne ene ting konsekvent gjennom to uker, så er du klar til å legge til en liten ting til.

Din nye hverdag bygges et skritt av gangen, steg for steg. Om du har ADHD eller ikke, det å få orden i livet ditt er et nøkkelelement for å nå de målene du har satt deg. Ingen hemmelighet der akkurat.. og da er det jo interessant at så mange av oss finner oss i å leve med rot og uorden både hjemme, på jobb og i vårt personlige liv?! Jeg vil påstå at det ikke dreier seg om hva vi vet eller ikke, det dreier seg om forventninger og perfeksjonisme: Vi er ute av stand til å gjøre det som trengs for å bli litt mer organisert, fordi vi bekymrer oss for at vi ikke kommer til å gjennomføre fullstendig og få ting perfekt organisert. «Hvis jeg ikke får det til helt riktig, hvis det ikke er perfekt, da er det ikke bra nok! Så da lar jeg likegodt være å gjøre noen ting i det hele tatt!» Det er det vi kaller allmenn viten, men ikke allmenn praksis, fordi det er faktisk ikke noe som heter «perfekt organisering». Livet er lunefullt, og få-det-gjort strategier som fungerer supert i dag kan vise seg å være fullstendig ubrukelige i morgen.

fotspor-i-vannkanten-vannmerke

Vi må tørre å evaluere og justere hele tiden underveis, jeg kan love deg at ingen av oss er ferdig utlært ved første korsvei – om vi noen gang blir det. Nelson Mandela sa det veldig godt syns jeg: «Det virker alltid umulig, inntil det er gjort».

Det er ikke akkurat sånn at jeg elsker struktur altså! I grunn vil jeg helst suse rundt og bare ta livet som det kommer.. litt sånn som humla. Men jeg VET, jeg har lært det på den harde måten, at rammeverket rundt meg er det som gjør at jeg kan være fri, kreativ og ekte og det som legger til rette for at jeg kan være min beste versjon fullt og helt.

(Bloggteksten er et utdrag fra boken «fra Kaos til Orden: Kaoskontroll», som kommer våren 2017.)

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂
Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Organisering, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

29. juni 2015 · 11:00

Min hverdag med fibromyalgi – med mine øyne.

Det finnes mange innlegg på nett om fibromyalgi nå, og jeg har lest mange av dem også! Leger, pårørende, de som er rammet og de som forstå seg på – alle skriver sine betraktninger. Og det er mange av dem. Jeg har lest blogger, fagartikler og utallige innlegg i forskjellige grupper og fora hvor folk deler sine hverdagsbetraktninger i et helt vanlig liv.. med fibromyalgi.

Og det svinger, veldig, dette livet, med og uten fibro, ikke sant? Fordi livet svinger for alle, opp- og nedturer er en del av «pakken», enten man har fått tildelt dette eller noe annet. Jeg tror ikke mitt liv er noe «verre» eller «bedre» enn noen andres, det er bare mitt og det er som det er!

10959572_10153399746095283_3451430343414278618_n

Det er i grunn ganske rart hvordan man lærer seg til å leve med alt  det fibromyalgi fører med seg av både smerter, klump i halsen, svelgeproblemer, søvnproblemer, verking og vondt både her og der, iskalde fingre, hodepine, rennende øyne, snubling, tap av kraft i hendene, klumsete og ukoordinerte bevegelser, fryser eller har det alt for varmt, ufrivillige rykninger/kramper i lemmene, skytende smerter i hode, nakke eller andre steder, hjertebank, utslitt og konstant tretthet, post-it lapper over alt osv…

10418248_10153399746470283_3138555378086286703_nDet er mer: Ømfintlig hud, sensitivitet, hypermobilitet, noen ganger sover jeg hele tiden – andre ganger er så jeg så sliten at jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på og får ikke sove, den tannverklignende smerten som beveger seg rundt i kroppen – nakken, skuldrene, hender, legger, ryggen, knærne og – verst av alt – hoftene mine.. De verker noen ganger så jeg tror jeg skal bli sprø.. Utrolig hvor god jeg kan være til å ignorere ting etterhvert! Hovne fingre/hender og føtter, slepphendte hender, nummenhet i huden, svimmelhet, en gang i blant kvalme, en mage som «lever sitt eget liv» (men det gjør den kanskje uansett?) og trangen til å legge seg ned å hvile noen ganger.. plutselig og uten forvarsel.. Ja, det meste kan jeg ignorer inn i mellom, fordi jeg rett og slett blir bedre og bedre til å finne strategier for å få dagene til å gå. Hodepinen der i mot, den er vanskelig å late som ikke er der – den har en egen evne til å «ta plass»!

10978698_10153399746275283_3804455687716321676_n

Noe av det mest utfordrende, for meg, er disse to ting:

  1. Det ene er det som på folkemunne kalles «fibrotåke». En veldig god venninne av meg pleier å kalle meg for «gjengens kollektive hukommelse», fordi jeg alltid har hatt noe tilsvarende autistiske trekk og fotografisk minne når det gjelder å huske ting.. Og nå er det ikke helt sånn lenger. Det påvirker selvfølelsen min, mitt jeg og min identitet, jeg er liksom ikke helt meg lenger! Det går samtidig også ut over en allerede frynsete konsentrasjonsevne. Når man både har fibromyalgi og ADHD med oppmerksomhetssvikt som mest fremtredende trekk, så er det i grunn en smule utfordrende til tider å huske det man skal OG fokusere.
    Jeg husker fortsatt utrolig mye rart, men hverdagstingene glipper for meg.. hele tiden. Teflonhjerne er et faktum!
  2. Det andre er følelsen av melkesyre i bein og armer når jeg foretar meg noe som helst av fysiske utskeielser, en følelse som kommer raskt! Krappe i lår og legger er hverdagskost, sammen med følelsen av at det er vanskelig å «starte opp» kroppen når jeg har ligget, eller sittet, stille en stund. Rart hvordan jeg noen dager kan løpe fire kilometer, mens jeg andre dager knapt orker å gå opp en litt bakke – og det er ofte ikke noe forvarsel på om det er «sånn eller slik», kroppen lever sitt eget liv.

10850193_10153399746540283_3296649455027384275_n

Alle disse tingene er vanlig for mennesker med fibromyalgi – og mer til – og etterhvert blir det rett og slett en «normalitet» fordi man vender seg til det.

Jeg er et sosialt vesen, et menneske som liker både å være sammen med mange, noen få og alene. Jeg liker å gjøre vanlige ting sammen med mann og barn, dra på ting med venner, reise, trene og gå på skauen. Som mange andre har jeg flere hobbyer, mange gode evner, og mange drømmer og håp for fremtiden. Jeg har ting jeg vil og steder jeg vil dra!  
Mennesker med fibro (og mange andre typer «skjulte sykdommer») har selvsagt også lyst til å dra på besøk til andre, dra i selskap, gå ut og spise, dra på kino, være med på snømannkonkurranse, ake og gå på ski, gå lange turer, dra på turer og reiser, trene, jobbe, hjelpe til med ting og delta på alt mulig rart.. være en person som er tilstede for både mann og barn, familie og venner. Rett og slett være sosial ja, det er det er!

Men denne kroppen vil dessverre ikke alltid det, og det er den som styrer formen og det vi kan klare. Det er ikke lett å se eller forstå, verken for oss selv eller alle de som er friske og raske rundt oss. Det er en sorg å få en sykdom og/eller en diagnose, og på mange måter tror jeg den prosessen og aksepten har kommet raskere for meg nå fordi jeg allerede har levd med flere andre ting i mange år. Allikevel kan jeg fortsatt ofte føle veldig på at jeg «burde» få til mer enn jeg gjør, ikke ut fra min egen dårlige samvittighet men ut fra det jeg føler samfunnet og alle de «friske» menneskene rundt meg mener at jeg skal få til. 

Selv om du ikke kan se mine smerter og vondt og jeg virker frisk og oppgående, så skjer det mer bak mitt ytre enn du kan se og jeg er ikke latt eller giddalaus. De dagene du ser meg ute er de dagene jeg faktisk orker – eller klarer å presse meg selv – til å dra noe sted.. De andre dagene, de dagene du ikke ser meg ute eller du blir irritert fordi jeg ikke svarer, da holder jeg meg hjemme fordi jeg ikke fungerer eller har for vondt. De dagene har jeg ikke lyst å snakke med noen, jeg har nok med å takle og eksistere. Slik er hverdagen for mennesker med kroniske smerter, tror jeg.
10985047_10153399746400283_1137292494555065646_n

Jeg tror også at jo fortere «sånne som meg» innser og godtar det, så slipper vi å slite oss helt ut – for andre og for oss selv. Det er ingen andre enn oss selv som kan ta hensyn «jeget», og det er bare vi som til syvende og sist virkelig kan ha fokus på hva vi klarer istedenfor å stresse med alt mulig rart som 99 % sikkert ikke er nødvendig.. Jeg har kommet fram til at det er bedre og klare litt med god kvalitet, enn å bli liggende hjemme i flere dager, helt ødelagt, bare fordi jeg på død og liv skulle gjøre det jeg trodde alle andre ville eller det jeg trodde var forventet av meg.

Mitt liv, mine smerter og mine regler.

Min MESTRING, min følelse av å få til noe som er viktig, være en god mamma og kone (først og fremst), uten dårlig samvittighet for noen andre.

Det beste tipsene jeg kan gi til andre med samme utfordringer:

  • Ta vare på deg selv!
  • Lytt til kroppen din!
  • Ikke ta på deg for mye – kjenn dine grenser!
  • Kutt ut alt som ikke er nødvendig og egentlig ikke gir deg noe heller..
  • Sjekk ut nettsiden til Norges Fibromyalgi forbund, og meld deg gjerne inn.
  • Finn noen å prate med.
  • Tren så mye du kan – smerter er IKKE farlig!!
  • Spis sunt og sov godt.
  • Bruk positivitet og optimisme for alt det er verdt…
  • …vær takknemlig, hver dag, og gled deg over alt du faktisk kan og får til!! ❤

eeb7670e-958e-4261-85bf-092da2948b98-original

2 kommentarer

Filed under Fysisk helse, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , , , ,