Tag Archives: tanker

Sorg

Så enkelt, så kort. Et kort ord som rommer så mye.

Sorg er så mangt. Sorg over tapte muligheter, over å miste noen nær, sorg over sykdom og diagnoser, over den veien livet tok, de åpne dørene som ble lukket for raskt og de veivalgene vi ikke skulle tatt.

Ikke per definisjon deprimert, men smaker litt på livets uventede svinger og smaker litt på melankoli. Ikke opphengt i trishet og pessimisme, men kjenner på følelser som svinger, dykker og kommer opp igjen.. Kjenner på prosessen og de naturlige steg i en sorgprosess..

IMG_0514.JPG

Livet er ikke en enkel åpen landevei, rett fram uten hull, svinger og hinder.

Livet er en serie pussige hendelser, lagt sammen til et innviklet, intrikat og interessant puslespill, med uante muligheter i neste dump eller rundt neste sving.  I det siste har jeg stadig vent tilbake til dette diktet; Nederland av Emily Perl Kingsly:


 

WELCOME TO HOLLAND

c1987 by Emily Perl Kingsley. All rights reserved

I am often asked to describe the experience of raising a child with a disability – to try to help people who have not shared that unique experience to understand it, to imagine how it would feel. It’s like this……

When you’re going to have a baby, it’s like planning a fabulous vacation trip – to Italy. You buy a bunch of guide books and make your wonderful plans. The Coliseum. The Michelangelo David. The gondolas in Venice. You may learn some handy phrases in Italian. It’s all very exciting.

After months of eager anticipation, the day finally arrives. You pack your bags and off you go. Several hours later, the plane lands. The stewardess comes in and says, «Welcome to Holland.»

«Holland?!?» you say. «What do you mean Holland?? I signed up for Italy! I’m supposed to be in Italy. All my life I’ve dreamed of going to Italy.»

But there’s been a change in the flight plan. They’ve landed in Holland and there you must stay.

The important thing is that they haven’t taken you to a horrible, disgusting, filthy place, full of pestilence, famine and disease. It’s just a different place.

So you must go out and buy new guide books. And you must learn a whole new language. And you will meet a whole new group of people you would never have met.

It’s just a different place. It’s slower-paced than Italy, less flashy than Italy. But after you’ve been there for a while and you catch your breath, you look around…. and you begin to notice that Holland has windmills….and Holland has tulips. Holland even has Rembrandts.

But everyone you know is busy coming and going from Italy… and they’re all bragging about what a wonderful time they had there. And for the rest of your life, you will say «Yes, that’s where I was supposed to go. That’s what I had planned.»

And the pain of that will never, ever, ever, ever go away… because the loss of that dream is a very very significant loss.

But… if you spend your life mourning the fact that you didn’t get to Italy, you may never be free to enjoy the very special, the very lovely things … about Holland.


 

Og slik tenker jeg at det er. Uansett om det gjelder mitt eget liv som ble annerledes enn jeg hadde tenkt eller at livet tok en annen vei enn i drømmende mine da jeg fikk to barn med utvidede behov.

Jeg har alltid blitt fortalt at det er mange veier til Rom – og at alle veier i den siste enden fører dit. Ja vel, så fikk jeg ikke den enkleste veien å reise til Rom på. Den er lang og kronglete og til tider uoverskuelig, og målet kan synes umulig. Men jeg har en tro, en klokkeklar tro, på at jeg en eller annen dag skal komme til Rom – på en eller annen måte! I mellomtiden prøver jeg å ta de dumpene og svingene som kommer, tillater meg selv å kjenne på både sorg og melankoli, og så går jeg videre.

Dette er livet, verken mer eller mindre, og jeg har kjøpt meg nye sko med tykk såle på.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Når det er stille i hodet..

..så kan jeg sove i ro og fred.
…kan jeg sitte og stirre ut i ingenting og føle ro.
….kan jeg tenke ferdig en tanke av gangen.
…..er jeg nok i koma.

Jeg kan faktisk ikke huske sist det var helt stille i hodet mitt. De siste månedene har det i grunn kjørt i ett der inne, og det bærer både søvnkvalitet, effektivitet og kroppen preg av. I noen perioder er det helt klart at jeg har «mer» ADHD enn i andre, og det er muligens også de periodene hvor livet generelt blir litt vanskelig å takle – og hvor jeg tidligere har endt opp deprimert og sykemeldt. Følelseslivet og tankene lever i en berg-og-dale bane, med sykluser som en middels stor økonomi.. noen går i syvårssykluser, jeg går i toårs. Det er ikke til å stikke under en stol at det går trått for tiden, jeg kjenner det og jeg prøver så godt jeg kan å se det og ta hensyn. Ta hensyn til meg selv.

Denne gangen ser jeg ikke en depresjon i anmarsj, jeg ser ikke en dyp dal og full stopp. I stedet prøver jeg å tillate meg selv å være sliten, «late» meg på sofaen, ikke ordne opp i og fikse alt, ikke være så inn i hampen flink – faktisk.
Det er lov å være lei og sliten.
Det er lov å få litt nok av ting noen ganger..
Det er lov å være lei seg og oppgitt..
..og det faktisk også lov å ikke stille opp på alt.
Det er lov å gjøre feil, ikke levere alt man skal til tiden – og ikke være perfekt!

Helt ærlig: Jeg har ikke trent siden torsdag, kurvene er fulle av klesvask, roterommet fult av klær som skal legges sammen og på plass, kjøkkenet har fulle benker, jeg glemte å gå ut med søpla, jeg har ikke skrevet blogginnlegg på et par uker, alle regningene er ikke betalt og jeg har ikke fått forberedt alle møtene til uka. So what?! Jeg har fått tid til å være sammen med mann og barn, sludret med foreldre og broren min, sladret litt med en venninne, lest morsomme artikler, ryddet i gammelt rot, sett en god film – og stirret ut i ingenting mens jeg lot tankene fly og verden passe seg selv?

Jeg trenger mindre faktorer å forholde meg til, jeg trenger en smule ro og fred, jeg trenger mindre stimulering fra alle kanaler – jeg trenger litt stillhet i hodet. Gjør vi ikke alle?

Livet er ikke en rett linje med ensartet form og hendelser. Det er en reise i snirklete, kronglete og ukjent farvann, med uante og fragmenterte utfordringer.

Akkurat nå er det litt som sirup, og plutselig er jeg tilbake.. i en akebakke en solskinnsdag med skyfrihimmel – i full fart! 😀

Stillhet er undervurdert. Hvordan skal du høre alt som skjer rundt deg, hvis du aldri er stille?

Stillhet er undervurdert. Hvordan skal du høre alt som skjer rundt deg, hvis det aldri er stille?

4 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Bak smilet..

Det viser seg stadig oftere at de skinnende øyne og det varme smilet til kvinnen som står på og stiller opp for alle, den altoppofrende mor, hjelpsomme datter/søster, inkluderende venninne, JA-mennesket med alle energien – skjuler så mye mer enn offentligheten ser.

Det vinnende og innbydende smilet,
skjuler mørke tanker.
De varme og vennlige øynene,
viser ikke tårene i natten.
De åpne armene og myke kroppen,
deler ikke det knuste hjertet.

Det kommer liksom alltid bak på andre, at mennesker som ofte smiler bredt og mye, samtidig kan inneholde masse tristhet, ensomhet og kaos. Lite vet vi hva som kan bo bak et par varme, vennlige og smilende øyne.

Selv opplever jeg det vanskelig å vise andre hvor trist og lei meg jeg kan være noen ganger.. og jeg holder det som regel også skjult. Jeg vet at jeg  fremstår som ei glad og livskraftig jente, selv om alt inne i meg til tider er fullstendig kaos. Jeg har så lang trening i å være utadvendt, energisk, si Ja til alt, si at jeg får til alt og kan alt. Jeg har lang trening i å holde masken, lang trening i å skjule tårene, smerten og ensomheten.

Det er så uendelig og utrolig vanskelig å vise fram, å slippe ned garden, å vise hvor tungt det er på «innsiden».

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Jeg drømmer om..

..å våkne opp en morgen, uthvilt og frisk i kroppen, i så god form at jeg spretter opp klokken tidlig og bare gir meg i kast med dagen!

..at jeg klarer å legge meg tidlig nok hver kveld og får ro i kropp, sjel og hode slik at jeg har gode forutsetninger for å våkne frisk og opplagt!

..at dagene bare flyter rolig og behagelig av sted uten de store opp- eller nedturene.. uten alle møtene.. alle sakene, brevene og e-postene.. uten alle telefonene.. uten alle tingene som ikke går som de skal!

..at jeg klarer å huske å ta medisinen min til riktig, spise sunn og variert mat, drikke nok så hodepinen blir bedre, få trent (!!!) sånn at kroppen min ikke er så stiv og vond!

..at jeg klarer å få ting unna sånn innen rimelig tid, at jeg klarer å FULLføre ting, sånn at det ikke blir så mye forskjellige liggende uferdig bestandig!

..at jeg lærer meg å si nei, ikke tar på meg å gjøre en hel masse, sette tydelige grenser for meg selv – og holde dem!

..at jeg klarer å få svart på e-post og meldinger med en gang og ikke minst at jeg klarer å få skrevet i dagboka mi hver kveld – fordi det er så vanskelig å «ta igjen» tapte dager!

Jeg drømmer om å ha ro i kropp og sjel, drømmer om stillhet, drømmer om ro i livet mitt?
Er det feil?!
Er det mulig med ADHD og mine andre kroppslige skavanker?
Setter jeg meg selv lagelig til for nye skuffelser og drømmer/håp jeg ikke kommer til å nå?

Nei – jeg MÅ drømme!
When you loose hope, you die!

Jeg drømmer, derfor er jeg!

 

Hva drømmer du om?
Hva er viktig for deg for å få et godt liv??

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Bryte ned og bygge opp igjen.

Selv hus som står på stødig grunn og som har stått fint lenge, kan slå sprekker.

Det kan være mange grunner og årsaker til at ting flytter seg, som igjen medfører at det må tas tak i og endres på.
Kanskje kan litt lapping på skaden og litt ny maling gjøre susen her og nå.
Andre ganger er det lurt å ta skaden skikkelig i øyesyn, vurdere tiltak og reparere.
Det kan til og med hende at det er lurt å rive ned noen stein – for så å bygge opp igjen med nye sterkere materialler.
Starte om igjen, fra bunnen av, og bygge noe nytt og sterkt på nytt fundament og med nye stein.
Og noen ganger må man rett og slett bare akseptere at ting er sånn. Det er ikke alt som kan gjøres noe med.

Uansett hva utfallet blir, så koker det ned til at valg må tas.
Enten så velger man å ignorere skaden, man prøver litt brannslokking eller så starter man på ny og frisk!

Det er så mye som kan sammenlignes med et hus med sprekker; barneoppdragelse, samarbeid, forholdet eller ekteskapet, husbygging, økonomi, arbeidssituasjon, skolegang..
Jeg tror det aller meste av valg vi må foreta oss her i livet på en eller annen måte koker ned til om man som person ønsker å ignorere, brannslokke, ta tyren ved hornen eller starte med blanke ark.
Jeg tror også at de aller fleste av oss i løpet av livet svinger mellom å være de forskjellige personene, ettersom situasjonen krever det av oss og hvor vi selv står i livet.

Det blir mer og mer klart for meg at jeg stadigvekk må tenke igjennom hva jeg ønsker å gjøre – hvordan jeg ønsker å møtte livet og de situasjonene jeg kommer opp i. Bevisst.
Mange valg er tatt fram til nå, som har brakt meg dit hvor jeg er, og mange valg må tas videre også, men JEG er nødt til å gjøre opp med meg selv hva jeg ønsker å bygge de valgene på.. Hva jeg ønsker å oppnå. Om jeg vil bygge opp eller rive ned, om jeg vil lappe på gamle skader, eller sette strekk og bygge opp på nytt sterkt fundament.

 

Hvilken type er du?
Driver du forebygging, branslokking eller full ombygging?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Kontrastenes dag!

I dag har vært en dag full av kontraster for meg.

Jeg har deltatt på Drammensskolens årlige Kick-Off før skolestart på Fredfoss Konferansesenter i Vestfossen. Det var en fantastisk opplevelse med spennende, interessante og engasjerende foredrag, fin musikk og sang av Veslemøy Solberg og Sven Ohrvik og deilig tapas til lunsj.

To flinke foredragsholdere ga oss både faglig påfyll og oppbygging til et nytt skoleår, Hege Eika Frey fra Forandringsfabrikken og Atle Johansen, livscoach. Foredragene omhandlet «Å bry seg» om barna og om hverandre, om hvorfor vi går på jobb og viktigheten av å trives og ha det gøy på jobb. Den ene ga meg mye å tenke på faglig sett og den andre masse tanker om å være meg selv og være tro mot det jeg tror på.
Om hvor viktig det er å ta seg tid til den nære og gode samtalen. Hvor viktig det er å bry seg om sine medmennesker. Hvor viktig det er med et smil eller et Hei. Hvor viktig det er, både for små og store å bli sett, hørt og anerkjent. Hvor viktig det er å le!

Det var en fantastisk dag, fantastisk stemning og mange engasjerte medarbeidere i Drammensskolen. Det gir en voldsom følelse av inspirasjon og engasjement å delta på et slikt arrangement. Jeg ønsker å være en del av dette hele tiden. Jeg slukte hvert ord Tore Isaksen la fram på slutten av dagen; viktigheten av å møte alle nyansatte med samme åpenhet, trekke til seg de beste ansatte og fortsette den gode relasjonsbyggingen.

Samtidig sitter jeg igjen med mange følelser fordi jeg ikke er en reell medspiller her (i hvert fall ikke enda). Jeg er ikke ansatt og jeg er ikke «en av gjengen» på sammen måte som de andre i salen. Det ga meg en sårhet som jeg ikke var helt forberedt på eller klar for. Det eneste jeg vet helt sikkert nå er at jeg har lyst å jobbe i denne bransjen; være med å gi noe til Drammens barn og unge!

Dagens foredrag brakte også med seg mange følelser i forhold til min rolle som mor, til meg selv i den prosessen jeg er i nå – til tider føles det litt som om jeg går med følelsene på utsiden..
Nå kjenner jeg meg i grunn bare sliten, pumpa, full i hodet og trøtt. En lang natts søvn, og så får vi se hva morgendagen bringer av samtaler og utfordringer!

Som Atle Johansen sa, som forøvrig var veldig engasjerende og hyllende morsom: Vi er alle raske, smarte og vakre. DU er fantastisk!

20120816-230324.jpg

20120816-231220.jpg

Legg igjen en kommentar

Filed under Faglig påfyll, Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Graver huller…

En liten bump i veien i dag, det ble det..

Det er rart med det, det er mye lettere å skrive innlegg og sette tanker på papiret når det er noe som rører de innerste strenger i hjertet, når det er noe som går litt på tverke eller bringer fram de dypere følelsene. Det er lettere å skrive om vanskelige opplevelser, livsendrende hendelser og store endringer. Det er lettere å skrive om de tingene som har endret meg, på godt og vondt.

Det har helt sikkert noe med gammel vane å gjøre, med mitt tankemønster, og derfor skal denne bloggen også handle om alle dager; både de gode og de dårlige. Det er en utfordring for meg selv, å skrive med like stor innlevelse om de gode og hverdagslige tingene som om de tunge og vanskelige.

Min første tanke, når ting ikke går helt etter planen, er «Æsj, dette var kjipt!» Tenker litt på om jeg skal felle en tåre, men prøver å la vær. Pust rolig – dette ordner seg! Jeg roer meg ned og det går greit en liten stund.. og så begynner tankene å kverne.. De raser avgårde! «Skal jeg ringe noen.. Jeg må ringe noen – jeg må snakke med en eller annen!» Fysisk sitter jeg stille som en mus, fortrekker ikke en mine, men inne i hodet og i følelsene er det mer som om jeg går rundt og rundt i ring på gulvet. Vandrer hvileløst og får ikke ro. Og etter en stund kommer tårene, frustrasjonen må ut. Jeg tillater meg selv å være nedfor og jeg tillater meg selv å være litt trist.

Jeg vil så gjerne fikse det, jeg må fikse det. Det må finnes en løsning! Det må da være noe jeg kan gjøre annerledes?
Men kanskje er det ikke meg denne gangen, kanskje er det faktisk ikke noe jeg kan gjøre.. Kanskje må jeg bare akseptere at det er sånn, og det uheldigvis var meg som måte «ta støyten» denne gangen.

Jeg liker ikke endring, når det gjelder meg selv eller min person. Jeg liker ikke at når jeg føler at ting begynner å ordne seg, rette seg inn, at jeg trives og begynner å finne roen min, så endrer ting seg.. igjen. Jeg er usikker på nytt sted og nye mennesker igjen – vil bare at ting skal være litt rolige og ensformet nå. At livet rundt skal være så rutinepreget og fast at jeg finner plassen min og forhåpentligvis finner den roen jeg savner så inderlig innvendig.

Men dagens litt bump vil gi endring, og da må nok rutinene og roen vente litt til…

I mellomtiden går jeg ut i hagen og graver huller!

Graver hull(er) – til blomster..

 

Hvordan takler du de forskjellige bumps som kommer i veien?
Hva gjør du for å avreagere og finne ro? 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta, Psykisk helse

God fredag!

Ja, hva er en god fredag?!

Min gode fredag var å sove lenge, stelle meg selv, surre litt rundt og så reise til by’n, og til Jonas B (igjen!) for å spise lunsj med ei gammel klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen. To år siden sist vi skravlet sammen – men tonen var der like herlig med en gang! Så mye å snakke om, så mange felles ideer, tanker, interesser og opplevelser. En lunsj jeg tenkte meg kanskje ble toppen to timer nærmet seg neste fire før vi kom oss avgårde!

Dette var en av de virkelige gode samtalene, positiv, avslappende og inspirerende. Vi snakket mye om veien videre, hva vi ønsker å gjøre videre med livet vårt, hva vi vil jobbe med, alle de spennende mulighetene og hvordan vi kan og skal få til og klare å drive med det vi har lyst til. Hvordan jeg, eller vi, skal være tro mot oss selv og det vi står for på veien videre, også i arbeidslivet. Det er så mye å ta tak i, så mye man kan gjøre – og jeg ser at det blir en utfordring å redusere sånn at ikke alt tar helt av.. Skal jeg skrive en bok, eller to, drive med veiledning, foredrag, prosjekt, struktur, samarbeide med andre om kosthold og trening – jobbe med hele mennesket eller stykkevis og delt?! Man må gripe mulighetene – før noen andre gjør det!!

If you don’t build your dream, someone else will hire you to build theirs! – Tony Gaskins

Sent, men godt vente jeg nesen hjem over igjen, dro innom butikken og handlet med masse friske grønnsaker og alt annet jeg syns jeg trengte til et skikkelig godt grillmåltid. Litt lett rydding, og så lagde jeg og gubbelure marinade til svin indrefilet, salat, råstekte poteter og stekte grønnsaker! ..og en liten fruktsalat med råkrem til dessert.. *nam*

I sekstida kom «endelig» de søte små hjem etter fire dager hos mormor og morfar, medfølgende besteforldrene. Den eldste lillebroren og han vakre viv dukket også opp – og vi hadde en deilig og koselig kveld ute i paviljongen… Den roen, nærheten og tryggheten med familien rundt meg, den gode samtalen, mye humor og STOR porsjon latter. Det er rett og slett uvurdelig! Kvelden ble avsluttet i sofakroken med Madagskar 2, alle krøllet sammen! Good Times!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hva er en god fredag for deg?
Hvordan lader du/dere opp til helgen?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Jobb, Kjære dagbok.., Veiledning og rådgivning

Stillhet..

..er det mest betegnende for i dag.
Barna er borte på tredje dag. Det var ikke jobb i dag og ikke spesielle ting som måte gjøres.. og det er en utrolig stillhet over alt.

Stille vær, stille gate, stille hus.
Ingen musikk, maskiner, barnestemmer eller barneføtter som løper. Ingen som slenger med dørene, ingen som skrur på TV-en eller roter.
Bare stillhet..

Ro og stillhet for meg.. stille vann og rolig natur.. ❤

Oppå alle tankene i går blir det et vakuum og en smule antiklimaks. Stillheten gjør at jeg hører mine egne tanker enda bedre, og flere trenger seg på. Alle tankene gjør meg urolig og det gjør at jeg ikke får slappe av eller nyte stillheten.

Kjenner at jeg er sliten etter to dager på jobb, det er uvant å dra ut av huset hver dag, uvant å forholde seg til mange av andre mennesker – uvant å trekke seg ut av min lille boble her hjemme. Føler meg litt oppbrukt og oppvridd i dag, og jeg har vel en anelse om at min oppvridde tilstand ikke gjør uroen mindre.

Og siden jeg er så godt i gang med å bryte mønster og endre vaner, så tok jeg avgjørelsen om å gjøre ingenting i dag! Sov lenge, spiste brunsj med ei ny og hyggelig venninne, tuslet sakte hjem igjen, leste litt og sovna på sofaen, spiste litt frukt og gjorde et hederlig forsøk på å jobbe litt på ADHD bloggen, lese litt mer og sovna igjen.. Snakk om utslitt! Har faktisk ikke kommet meg opp av sofaen igjen – og har bestemt meg for å forsette rett i seng.. Lurer på om jetlagen er på vei vekk. *gjesp*

Okay, avsporing! Jeg tror jeg trengte den stillheten i dag, urolig eller ikke. Jeg tror nesten det var godt for kropp og sjel å flate helt ut og slappe av. Jeg tror i dag var en god øvelse i å ikke være så flink og slippe kontrollen litt!

..og ja, jeg savner ungene – faktisk – og det skal bli litt godt at de kommer hjem og bryter stillheten litt.. Inn i mellom i hvert fall. 😉

 

Hva syns dere? Er det ok å legge seg ned og ta en «slapp» dag en gang i blant?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Hva er bra nok?

Når jeg bestemte meg for at jeg skulle starte en ny blogg – og kanskje muligens også en ADHD blogg – så fant jeg ut at jeg rett og slett måtte lage en plan for hvordan jeg skal «holde det ved like».. Hvis ikke så kan det fort skje at det tar helt av og at jeg finner på en hel masse! 😉

Skal jeg for eksempel skrive et innlegg per dag eller to?
Skal jeg gi meg selv en bloggfri dag i uka kanskje, f.eks. søndag?
Det bør vel være et bilde i hvert innlegg for å lette leseopplevelsen for leseren?
Det bør vel også være ganske velformulert med sånn pass fornuftig innholde sånn at leseren holdes i ånde?
Det må i hvert fall som minimum være korrekturrett (*misliker skriveleif*) vel?
Skal det være politiske korrekte innlegg, ærlig og rett for leveren eller overfladisk?

Så mye burde, burde og skal og må – det kan jo ta pusten fra en stakkar! 😉

Det er en utfordring å ha så sterkt behov for kontroll og så sterkt ønske om at alt skal være «ordentlig». Det kan ofte rett og slett stoppe meg i få gjort noe som helst, fordi planleggingen blir for nøyaktig og gjennomføringen blir for tungvind. Jeg øver meg veldig mye på «bra nok» og «godt nok» og på å senke kravene. Skulle ønske at man kunne luke vekk burde fra språket og bare putte inn vil eller kan! 😉

Jeg har kommet et skritt videre – jeg skriver bloggen, jeg tenker ikke bare på det!

Det som er bra nok for meg har jeg funnet ut i de aller fleste tilfeller ikke er det samme som bra nok for andre..
Hva er bra nok for deg?!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta