Tag Archives: valg

Valg for livet!

Når du er gammel og grå, når du sitter i din skinnørelapp stol på gamlehjemmet og nyter en konjakk mens du ser på film på hjemmekinoanlegget ditt, hva skal være din historie da? Hvilke gode minner tenker du tilbake på? Hva har du oppnådd, hva var viktig for deg og hva vil du fortelle barnebarna dine? Hva lærte du?

pensjonister

Alle valg vi tar i livet har en bakgrunn, en historie og en konsekvens; noen gode og noen dårlige. Siden ingen av oss kjenner morgendagen og aldri helt har full oversikt, så vet vi heller aldri hva konsekvensene faktisk vil bli av de valgene vi tar. Er bakgrunnsinformasjonen vi har riktig? Har vi alle fakta som vi trenger og hvilket verdisett bruker vi for å ta et valg? Har vi full oversikt over konsekvensene som valgene våre vil føre til, hvordan de vil påvirke oss selv og ikke minst andre rundt oss. I noen tilfeller vil valgene kunne få store konsekvenser for andre enn oss selv – kanskje hele samfunn(et).

Et hvert menneske er født med sin egen personlighet, og gjennom oppvekst, familie, hendelser og historier, formes denne personligheten med et sett med verdier, normer, tanker – og valg. I et moderne ”rent” samfunn som vårt, anser vi det som viktig å vite forskjellen på rett og galt, følge normer og forventninger i samfunnet og innordne seg den struktur og det systemet som er rundt oss.

Påstand: Du skal være flink på skolen/jobben, spise riktig og hjemmelaget mat, trene og ta vare på deg selv – kropp og sjel, du skal være oppmerksom mot eldre og barn, ta vare på familien din, bidra på dugnader og ellers i samfunnet – du skal ta din rolle, finne din plass og bidra til fellesskapet! Alt innenfor de normer og verdier, lover og regler, som til enhver tid er gjeldende.

Forventningene – og til tider presset – kan synes høyt, for mange, og det gjenspeiler vel også det økte fokus på psykisk helse, til og med på barnehagenivå. Vi leser stadig om økt forekomst av slitne, syke og deprimerte barn og ungdom, helt ned i 10-11-års alderen.

Hvordan skal vi klare å snu dette? Kan vi snu det? Er det mulig å få til en samfunnsbevegelse, en trend, som kan få dette til å snu? Noen ganger kan det synes som om hele det norske samfunnet har gått i stå, at vi har hatt det for godt for lenge, og det virker usannsynlig og nesten direkte umulig å få folk i gang igjen! Få dem opp av godstolen og UT – få hvermannsen til å våkne og bry seg!

Men jeg er evig optimist! Den som vil den kan. Til syvende og sist handler det vel om å treffe hjertet; finne den enkeltes motivasjon, få dem til å brenne for noe og legge til rette for at de kan bidra og delta på de arenaer de faktisk har noe å bidra med.. Og så handler det om å stoppe dette toget som går i ekspressfart; la enkeltindivider få lov til å hoppe av rotteracet, ta seg tid til seg selv og sine og de små enkle tingene i livet som gir de varige, gode minnene.

tommelopp

Jeg tror vi kan gjøre noe med dette. Det blir helt sikkert ikke lett. Blod, svette og tårer må puttes inn når man vil ha endring, men det er verdt hver dråpe når målene nås og drømmene er virkeliggjort.

Jeg brenner for å gi våre barn, ungdommer, unge voksne – og voksne – verktøy, metoder, modeller, historier og muligheter som kan hjelpe dem til å ta de viktige (og riktige) valgene i livet. Jeg vil hjelpe slik at den enkelte blir i stand til å lytte til sitt eget hjertet. Gi menneskene, og systemet og nettverket rundt dem, de riktige verktøyene til å identifisere den enkeltes ressurser og evner så tidlig som mulig; slik at de kan finne sin plass ut fra sine styrker, ressurser, motivasjon og det de brenner for – ikke det en tror at samfunnet forventer av dem.

Jeg ønsker å gi DEG styrke til å lytte til deg selv, din motivasjon og ditt hjerte.

På egne ben i verden, steg for steg!

Vil du være med på reisen?! 😀

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

Tillit som blir brutt…

Som barn var jeg tillitsfull, men sjenert. Jeg likte å se på andre mennesker, studere dem, snakke med dem og gjerne synge for dem også. Jeg er født med store øyne og har alltid hatt lett for å smile, og da er det lett å skape kontakt med andre mennesker. Når jeg smilte og snakket hull i hodet på de voksne, så smilte de tilbake.. De lyttet, smilte, snakket med meg og var overbærende med skravlinga. Som barn åpnet jeg meg for de som ville høre, delte villig vekk av mine tanker og ideer, min livlige fantasi – og tenkte overhodet ikke på verken konsekvenser, baktanker, hva som lå bak det andre sa eller svarte, hva som foregikk inne i menneskene. Akkurat som barn flest!

Core+Desired+Feeling

Som større barn, tenåring og ung voksen, ble denne åpenheten og tilliten til andre mennesker, sakte men sikkert forandret. Tillit ble brutt, ting ble sagt og handlinger begått. Folk jeg stolte på og delte ting med brøyt båndet mellom oss ved å dele ting jeg hadde fortalt eller på andre måter misbrukte tilliten mellom oss. Og jeg lukket igjen, stengte folk ute, sluttet å dele og smile hele tiden. Panseret gikk ned og sakte men sikkert ble en mur rundt meg bygget opp. Redd for å bli såret, redd for at noen skulle tråkke på meg, redd for å miste ansikt og at noen skulle få noe som helst å utsette på meg.

Fokusendring

Så kom barna, nye opplevelser og erfaringer, fokus skiftet og prioriteringene forandret seg. Jeg ønsket ikke at barna mine skulle se verden gjennom de brillene jeg hadde ”fått”: kynisk, litt paranoid og ganske pessimistisk. Det ble feil – og jeg hadde det ikke bra. Sakte, men sikkert, tok jeg ned noen av mursteinene i veggen rundt meg. Utrolig skummelt og jeg følte meg veldig sårbar. Jeg bestemte meg for å slippe folk inn igjen.. bestemte meg for å løfte hodet, se menneskene rundt meg rett i øynene og smile til verden.

Sakte men sikkert sluttet jeg å bry meg så mye om hva alle sa og mente, sluttet å tenke så mye på hva alle andre tenkte på – skrudde det rett og slett av og prioriterte andre ting å tenke på! Dyttet det vekk. Dette er mitt liv, det er jeg som bestemmer og det er min mening som teller for meg – jeg kan fortelle det jeg har lyst til – på min måte.

Når jeg møter nye mennesker, så velger jeg alltid å tenke at de er ekte og ærlige mennesker – at det bor noe godt i alle. Jeg velger å tro på det gode i mennesker, velger å se positivt på ting, velger å tenke at alle mennesker har iboende ressurser og evner til å bidra. Jeg velger å tillegge voksne mennesker evnen til å ta ansvar for seg selv og skaffe seg den informasjonen de trenger og følge opp selv. Enda så mange ganger livet har vist meg andre sider, så velger jeg bevisst å spore tankene mine på at det finnes noe positivt i alt og at optimisme, glede og velvillighet kan flytte fjell. Vilje kan flytte fjell.

Og i min barnslige optimisme, som jeg har bevart, så hender det at ting ”går meg hus forbi”. At jeg ikke ser de små signalene om at ikke alt er bra rundt meg, at ikke alle mennesker har funnet sine ressurser og evner å dele dem med omverden på en god måte. Det kan føles som å bli slått over ende, når det brått går opp for meg at alle ikke er ekte, gode og ærlige hele tiden. At det er også er voksne mennesker som ikke tar ansvar og som ikke er greie. I små, korte øyeblikk kommer det veltende over meg, at jeg fortsatt kan misse signalene, la meg tråkke på og få min tillit til menneskeheten svekket. Man kan ikke stole på alle, og når du minst venter det kan mennesker jeg trodde var venner misbruke tilliten min. Det er tøft, trist – og det er skuffende.

Trust

Valgene

Da må jeg dykke ned og finne noe av viljen, av ressursene på bånn, for å ikke la gamle historiene, tankemønstrene og reaksjonene ta over. For ikke å bli fristet til å legge på murstein på veggen rundt meg, og bygge den opp igjen! Jeg må finne fram alt jeg har lært og gjemt på opp gjennom årene, hente fram de gode minnene og suksesshistoriene som jeg har innerst inne og som beviser at ting kan gå bra. Jeg må ta et valg!

Jeg kan ta et valg om å bygge opp forsvarsverket igjen – eller vise meg sårbar og vise min smerte. Noen av arrene jeg bærer med meg har en rå smerte over seg, som ikke lar seg temme uten mange gode minner oppå.
Jeg kan ta et valg om la mursteinene ligge på bakken, løfte ansiktet mitt mot verden – og sola – og fortsette på min vei. Jeg kan ikke gjøre noe med historien som har vært, men jeg har eksepsjonelle muligheter til å bestemme hvordan historien skal bli videre.
Jeg kan ta et valg om hvor veien skal gå, holde et åpent sinn og akseptere at uheldige opplevelser vil komme. Men det betyr ikke at gamle historier gjentar seg. Jeg har tross alt mange flere GODE opplevelser nå enn dårlige! De hører med og kan legges i erfaringsbakgrunnen.

Som sagt tidligere, med alder, erfaring og livsvisdom, kommer også en vis dose «likegyldighet» og evne til å la ting fare.. og det er sunt! Jeg tenker at det er som med barneoppdragelse, man skal ikke og kan ikke ta alle kamper. Man skal velge sine kamper med omhu; de som betyr mest og gir størst gevinst. De menneskene som bryter tilliten din, er uansett ikke mennesker som det er langsiktig gevinst ved å beholde i livet ditt.

imagesCA87YGV9

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling