Tag Archives: venner

Kan en glemme helt vanlige ting?

Her sitter jeg, alene hjemme, endelig fått til den der etterlengtede helgen alene hjemme som jeg har bedt om og ventet på lenge!

Sitter og kjenner på alt jeg kan og burde gjøre, men klarer faktisk ikke å komme på noe jeg vil eller har lyst til. Altså, bortsett fra å sove da. Alt bortsett fra ingenting egentlig.

Jeg tenker mye på å sende en melding til ei venninne, ringe noen, gjøre sånn som vi gjorde i gamledager. Og jeg har tenkt på det i flere dager … men så klarer jeg liksom ikke å faktisk gjøre det! Du vet, ta opp telefonen og finne fram nummeret. Ringe. Skrive den meldingen. Ta kontakt. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres altså og jeg har gjort det før … Ikke mangler jeg armer, hender eller fingre heller. Øyne har jeg, tunge å snakke med og en helt fin telefon å bruke.

Det er bare rart. Det er akkurat som om jeg har glemt hvordan det gjøres. Akkurat som om jeg har glemt hvordan jeg tar kontakt med andre mennesker, som om jeg har glemt hvordan jeg snakker med noen andre, hvordan føre en hverdagssamtale, hvordan høre med andre hvordan de har det eller fortelle hva som foregår hos meg. Akkurat som om livet har blitt for mye, og jeg har glemt hvordan jeg deler livet, hvordan det er å ha venner.

Talegavene opplever tørke, hodet er tåkete og langsomt, og jeg vet ikke lenger hva jeg kan og skal snakke med andre mennesker om i sånne helt vanlige hverdagssituasjoner, hvordan jeg faktisk snakker om vanlige ting. Hva er vanlige ting igjen?

Jeg tror det er det som kalles en følge, en konsekvens, av livet – annerledes livet. En følge av å over veldig lang tid sette all fokus, energi, målbevissthet og kjærlighet inn på å være den beste mamma, forkjemper, advokat, omsorgsperson, fikser og problemløser jeg kan for mine to annerledes barn, av å navigere et innviklet system og motivere hjelpere og skolevesen rundt barna. En konsekvens av å holde hodet over vannet, kroppen nærme nok smertefri og i bevegelse, av å bygge en hverdag og et arbeid med innhold og mening, av å jobbe med forholdet til mannen som har to barn med spesielle behov og sine egne helseproblemer.

Jeg har glemt hva vanlige ting er rett og slett, tror jeg. Jeg har glemt hvordan det er å snakke med folk som ikke lever i spesielle behov-landet, har glemt hvordan det er å ikke skulle løse problemer og være prosjektleder hele tiden.

Hva snakker jeg med vennene mine om igjen? Hva er vanlige ting? Og hvordan var det igjen, det med å sende en sms eller melding? Ta opp telefonen og ringe? Hvordan var det? Hvordan ringer jeg og sier at jeg ensom, at jeg trenger noen å snakke med, at jeg trenger hjelp … at jeg faktisk ikke har lyst å være helt alene hele helgen og at jeg gjerne vil dekke til to?

Ja, hvordan er det igjen? Vet du?

Britta, med hånden på hjertet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

En klem!

Har du noen gang tenkt på hva en enkelt liten klem kan bety for deg – eller mennesker rundt deg?!
Jeg har ikke tenkt på det..

Jeg har aldri vært en «sånn klemmer».. Klemmer var litt sånn skummelt.. likte ikke at andre skulle innenfor mine private sfære, bortsett fra nærmeste familier og venner. Det kunne faktisk i perioder kjennes som et direkte overgrep for meg at noen skulle ta meg – eller gi meg en skikkelig klem – uten at jeg hadde tenkt igjennom konsekvensene av at noen tok meg.. og ga meg en klem!

Mange ganger har jeg lest at en klem øker produksjon av både det ene og det andre i kroppen, den gjør oss lykkeligere, mindre deprimert og mer positivt innstilt. Det finnes mengder av fine dikt om klemmer og dusinvis av kjedemeldinger i sosiale medier om å sende klemmer rundt. Men har noen egentlig tenkt på hva den ene, enkelte klemmen betyr i en hektisk hverdag?

Det er mange måter å få klem på:
En altoppslukende, betingelsesløs klem fra junior på 7 år, varm og god. En forsiktig klem fra snuppa på 11 i forbifarten.. En hadetklem på morgenen fra mannen, en venninneklem, pappaklem, bjørneklem fra lillebror, mammaklem, bestemor- eller bestefarklem, en bekjentklem i farta..
En klem fra en egentlig helt fremmed person som du har møtt på en fest hos felles bekjente som du fikk god kontakt med – og som gir deg verdens beste, skikkelig og ordentlige klem som takk for en super kveld sammen.
..eller en klem fra en arbeidskollega som i fart plutselig har oppdaget deg, som ser deg, som ser at du trenger en skikkelig klem.. som uten betingelser gir seg en skikkelig bjørneklem! En klem som slipper løs serotiner i kroppen og du plutselig føler deg verdsatt og i mye bedre humør med en gang.

Jeg hadde ikke tenkt på det. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å slippe inn «noen fremmede» i min private sone. Men så skjedde det, jeg slapp ned garden og tok i mot en skikkelig lang og god klem, som jeg virkelig trengte, og effekten var umiddelbar!
Lite ante jeg at jeg kunne gå rundt å leve på en sånn kveld – og en sånn klem – i flere dager!

Og så dukket det opp flere sånn klemmer i løpet av uka. Fantastisk og rett og slett hellende for en utslitt og nedfelt sjel. Disse klemmene kan faktisk gjøre en forskjell i hverdagen og gjøre utgangspunktet bedre.

Lurer på om man kan bli «klem-avhengig»?

Er du flink til å ta i mot og gi klemmer?
Er du «klem-avhengig»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Fysisk helse, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Å velge en annerledes dag enn «de andre»..

Det er Elvefestival helg i Drammen! Alt som kan krype og gå karer seg til byen, både sent og tidlig.
Det er aktiviteter for alle aldre, over alt, hele tiden. Det er teater, show og konserter, mat i lange baner, sol, øl og glade mennesker.

Det er mye mennesker, mennesker over alt, køer, skrålete ungdommer, skrikete småunger – og fulle folk på festival som ikke kan stå stille.. 😉

Det var gøy å være ute med min kjære og min svigerinne i går kveld, misforstå meg rett. Koselig å møte kjente, lytte tl fin musikk og oppleve den gode stemningen. Men det krever også sitt å stå edru inne i en svingende, skravlende mobb av mennesker som ikke kan få mer øl og vin fort nok.
Jeg kjenner veldig på at det faktisk kan bli nok.

Som regel har vi alltid todagers billett til festivalen, vi drasser med oss ungene til byen sent og tidlig, og jeg stresser med å avtale med et par vennepar (for å helgardere meg – dårlig vane!) om å dra sammen, gjøre ting med ungene.. Leve livet fort og få med seg alt! Det blir faktisk rent for mye!

Så i år valgte vi en annen variant. Vi kjøpte bare endags billett, en kveld og så var det bra. Og så dro vi rett og slett «vekk» fra Drammen i dag. Vi sov lenge, hentet barna, stappa bilen med matpakke, stoler og regntøy og kjørte til Motorshow på Rudskogen. Så befriende å gjøre noe helt annet. Hoppe av hele racet og ta med ungene på helt andre opplevelser. Så utrolig godt å bare være oss fire, nyte hverandres selskap og kun tenke på oss.

Jeg vet godt, innerst inne, at jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hva andre ville ha gjort.. hva som er det «riktige».. hva som er godt nok. Jeg har brukt altfor mye energi på å føle og tenke på at jeg bør ringe den og den, jeg invitere dem, vi se å få gjort noe sammen med dem… og «Vi jo dra på det arrangmentet når noen arrangerer det, det blir sikkert kjempebra – og sikkert gøy for ungene!»
I farta glemte jeg å tenke på at både jeg, mannen og barna kanskje aller helst vil ha en rolig helg hjemme – siden det alltid skjer så mye rundt oss…

En liten seier for meg, en liten befrielse at jeg turte å ta med barna og bli med mannen på Motorshow – og «gå glipp» hele festivalen her hjemme.
Så godt å komme sent hjem, ta seg en varm dusj og lage Taco sammen med min aller nærmeste.
Så godt å synke ned i sofaen med litt TV-titting og en varm liten kropp inntil meg.
Så godt å bare være…

Okay! Jeg angrer litt på at jeg ikke dro ned etter at ungene hadde sovnet..
Ikke fikk en drink med jentene og ikke fikk høre Robyn! 😉

Hva ville du ha prioritert?
Husker du på å velge det du virkelig har lyst til og trenger selv, å «hoppe av toget» noen ganger?

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Om Britta

God fredag!

Ja, hva er en god fredag?!

Min gode fredag var å sove lenge, stelle meg selv, surre litt rundt og så reise til by’n, og til Jonas B (igjen!) for å spise lunsj med ei gammel klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen. To år siden sist vi skravlet sammen – men tonen var der like herlig med en gang! Så mye å snakke om, så mange felles ideer, tanker, interesser og opplevelser. En lunsj jeg tenkte meg kanskje ble toppen to timer nærmet seg neste fire før vi kom oss avgårde!

Dette var en av de virkelige gode samtalene, positiv, avslappende og inspirerende. Vi snakket mye om veien videre, hva vi ønsker å gjøre videre med livet vårt, hva vi vil jobbe med, alle de spennende mulighetene og hvordan vi kan og skal få til og klare å drive med det vi har lyst til. Hvordan jeg, eller vi, skal være tro mot oss selv og det vi står for på veien videre, også i arbeidslivet. Det er så mye å ta tak i, så mye man kan gjøre – og jeg ser at det blir en utfordring å redusere sånn at ikke alt tar helt av.. Skal jeg skrive en bok, eller to, drive med veiledning, foredrag, prosjekt, struktur, samarbeide med andre om kosthold og trening – jobbe med hele mennesket eller stykkevis og delt?! Man må gripe mulighetene – før noen andre gjør det!!

If you don’t build your dream, someone else will hire you to build theirs! – Tony Gaskins

Sent, men godt vente jeg nesen hjem over igjen, dro innom butikken og handlet med masse friske grønnsaker og alt annet jeg syns jeg trengte til et skikkelig godt grillmåltid. Litt lett rydding, og så lagde jeg og gubbelure marinade til svin indrefilet, salat, råstekte poteter og stekte grønnsaker! ..og en liten fruktsalat med råkrem til dessert.. *nam*

I sekstida kom «endelig» de søte små hjem etter fire dager hos mormor og morfar, medfølgende besteforldrene. Den eldste lillebroren og han vakre viv dukket også opp – og vi hadde en deilig og koselig kveld ute i paviljongen… Den roen, nærheten og tryggheten med familien rundt meg, den gode samtalen, mye humor og STOR porsjon latter. Det er rett og slett uvurdelig! Kvelden ble avsluttet i sofakroken med Madagskar 2, alle krøllet sammen! Good Times!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hva er en god fredag for deg?
Hvordan lader du/dere opp til helgen?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Jobb, Kjære dagbok.., Veiledning og rådgivning

De små opp og nedturene..

Det blir et kort innlegg i kveld – sånn går det når man har full dag med masse gjøremål og kommer «sent» hjem fordi man har vært ute med de fine jentene! 😉

Det har vært en dag med blandede følelser kjenner jeg.
Jeg fikk gjort mye på jobb i dag og satt igjen med en god følelse. Den ble underbygget av slike små ting som at jeg nå har mitt eget nøkkelkort og nøkkel, egen PC med brukernavn og e-post. Små ubetydelig ting i den store sammenheng, men små viktige ting for å føle at man er en del av arbeidsplassen.
Samtidig ligger det å gnager i bakhodet mitt at jeg ikke er ansatt der, at jeg er en «ekstra person» på «lånt tid». Jeg skal ikke være med på arbeidsplassens oppstartsseminarer, møter og kurs, som de andre. Jeg er på hospitering, det er arbeidstrening og det er NAV som er min «arbeidsgiver».
Det er veldig godt å komme ut hjemmefra igjen, men det er samtidig litt kjipt å vite at man «bare» er en del av bildet for en kort stund.

Dette tror jeg er en av mine største utfordringer:
Å avfinne meg med å bare ha èn fot innenfor et sted, ikke begge.
Å være en del av noe et stund, men vite at det ikke er for bestandig.
Å gå inn i ting med bare litt av meg, i stedet for å gi hele armen og hele meg.

Samtidig var jeg i den heldige situasjonen i kveld at faktisk flere reagerte på mitt litt utradisjonelle rop om å bli luftet på FB i går, og jeg fikk to stykker til å ta meg med på luftetur!
Det ble en veldig fin avslutning på dagen syns jeg. God mat og drikke med ei god svigerinne og ei god venninne på Jonas B, lange gode samtaler og mye latter – og ikke minst en fin gåtur hjem igjen i kveldinga. Det er ikke noe som en god prat til å få satt ting litt på plass. 😉

Uteservering på Jonas B er deilig når sola skinner, og her kan verdens problemer løses.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta