Sårbar og ærlig …

Det er onsdag kveld, er utladet etter å ha holdt kurs hele dagen og jeg velter over ende i sofaen etter at ungene har forsvunnet opp i andre etasje. En film snurrer og går på TV-en foran meg, men tankene mine er et annet sted. Det er en uke siden verdensdagen for psykisk helse. Hver gang den dagen kommer opp får det meg alltid til å fundere litt.

Den dagen, altså onsdag 10. oktober, var jeg i New York, på Mastermind-samling 2 av 3 med mentor Brendon Burchard og hans Mastermind-gruppe. En absolutt helt fantastisk gruppe medmennesker fra hele verden, med en iboende tro på det gode i mennesket,  med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell og forandre verden. Det er et trygt sted å være, sammen med dem. Her kan jeg, og de andre, dele og gi av seg selv, være sårbare og lufte både store og små tanker. Det er et sted å lytte, lære, tenke, utvikle, endre, få tilbakemelding og pushe seg selv ut av komfortsonen.

Jeg har alltid drømt å reise til New York, aldri vært der før, og nå ble det endelig min tur. Noen varme høstdager i oktober, med storslått utsikt og rom for det meste. En hel onsdag i en verdens-by, med fantastiske mennesker, gode samtaler, deilig mat, nydelig vær … her er det jo all grunn til å være lykkelig, ikke sant?!

20181010_1513086479865401734002966.jpg

Planene var klare på forhånd, jeg visste hva jeg ønsket å få ut av samlingen og hva jeg ville legge fram for gruppen: «2018 skal avsluttes med et bang og planer for et fantastisk 2019 skal på bordet». Og som vanlig, så gikk jeg løs på oppgavene; lyttet, skrev, lyttet litt mer, snakket med sidemann, skrev mer og tenkte store tanker. Jeg gikk til og med ut i det som jeg syns er mest skummelt; nemlig å fortelle hva jeg ikke får til, si hva jeg trenger hjelp til, innrømme at jeg ikke har alle svarene, be om hjelp og å vise meg sårbar. Men det gikk bra, jeg var klar til å rive meg ut av det jeg er redd for og bare kaste meg inn i det, nå skulle jeg fikse det!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg syns det er dritt-skummelt! At noen andre skal vite at jeg ikke fikser alt, ikke har alle planer og mål klare, at jeg ikke «kan alt» … Denne mammaen; med utdannelse, bok og eget firma, som ser ut til å takle sine egne utfordringer med ADHD, fibromyalgi og spøkelser i skapet, ungene med spesielle behov og mannen med kronisk depresjon, hun har ikke svaret på alt.

20181010_1513352014904263277555681.jpg

Så jeg la det fram, tingene jeg strever med, da vi etter lunsj den onsdagen hadde gruppe oppgaver. Og jeg fikk tilbakemeldinger; ting jeg ikke hadde tenkt på, provoserende og gode – rett på sak og hands-on. Litt over halvveis uti dag en av to på Mastermind, første av to oppgaver unnagjort, og jeg kjenner … at dette går ikke bra. Det tetter seg til. Jeg måtte bare ta meg en pause … helt alene for meg selv. Jeg «måtte», men enda mer pressene var klumpen i halsen og tårene som sprengte på. Det kjentes ut som om jeg kom til å sprekke, der følelsene presset på for fullt på innsiden – hjertet, brystet, magen og hodet – fullt! Jeg hvisket til sidemannen at jeg måtte ut en tur og hastet ut på toalettet, før «flommen» brøt løs.

Så der satt jeg, på gulvet på toalettet på et skikkelig fancy hotell i New York, sminket og i fint tøy, grunderen på reise og «on a mission» for å planlegge noe stort … og gråt. Jeg hulket så jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning, snør og tårer rant og jeg følte meg så liten, så liten, så ensom og så håpløs. Jeg er mye, og jeg er lite, og jeg er mest bare meg.

Det er sånn, akkurat sånn, det er. Jeg sliter med selvfølelsen min, jeg lurer ofte på om jeg er god nok og om jeg tar de riktige valgene. Like mye som jeg kan være tøff, egenrådig, løsningsfokusert og ressurssterk er jeg også liten, svak, redd og ensom. Min psykiske helse er en like stor del av min hverdag som min fysiske; begge to krever mye arbeid og oppmerksomhet – hele tiden, hver dag, hele året … ikke bare på en onsdag i oktober. Når jeg blir usikker, åpner opp for nye ting, presser meg selv og tar store skritt, så blir jeg overveldet og lei meg – og det er helt greit! Jeg er ikke superwoman, jeg er meg.

Alle har vi en psykisk helse, som er like mye en del av oss som den fysiske.
Alle har vi følelser som svinger og noen ganger tunge tanker.
Alle trenger vi noen å snakke med, venner som løfter oss, bevegelse og frisk luft.
Alle har vi bruk for mental trening og styrke, like mye som vi har bruk for fysisk trening.

Og du, den psykiske helsen din, den har du faktisk også hver dag, ikke bare den 10. oktober. Husk at du må ta like godt vare på den som den fysiske, hver eneste dag! Kanskje det er på tide at vi slutter å sette datoer, merkelapper og «enkeltdager» på alt mulig rart – og rett og slett bare øver oss på å ta vare på alle deler av oss selv; hver dag?! Hva med å sette fokus på hverdagsmestring, på livsglede i de små ting og å løfte fram de mulighetene som ligger i både opp- og nedturer?

Jeg kommer ikke stykkevis og delt, jeg kommer kun i en hel utgave av meg. Ærlig, sårbar, modig, verdig og helt uperfekt-perfekt. Hva med deg?
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s