En hyllest til mamma

I år, som i fjor, kommer morsdagen på kalenderen. Noen feirer den, andre ikke. Noen har en mamma å feire, noen har flere og andre har ingen. Årets morsdag har fått meg til å tenke litt. Det er ikke en dag vi feirer her – mye bedre å feire både mor, far og barna litt sånn hele tiden.

Uansett! For tiden skriver jeg på en bok, eller flere for å være korrekt. Jeg skriver både på en selvbiografisk roman og en serie med bøker som omhandler å ta livet fra kaos til orden. Sistnevnte har fått meg til å tenke en del, på min egen rolle som mor og hvordan jeg og mannen har håndtert og taklet alle situasjonen – livet – som vi har havnet i med to barn med spesielle behov. Og det er heller ikke til å unngå at skrivingen på romanen har fått meg til å reflektere en del, på søken etter mitt hvorfor og en forståelse av hvordan jeg kom dit hvor jeg er nå, deriblant over forholdet til min egen mor. Mens jeg skriver, og samtidig gjør mitt beste for å bygge opp firmaet, så kom også tankene på hvorfor jeg har valgt å gjøre akkurat det jeg gjør og hvem jeg egentlig ønsker å hjelpe. På en eller annen måte så viklet tekstforslag til kundene, som skal på nettsiden, seg inn i et av kapitlene i romanen… og jeg endte opp med å skrive noe som like godt kunne vært til meg selv – eller min mamma.

Kjære vakre mamma, kone, venninne og kvinne!

Jeg ser deg, der du sitte, mens du gjør ditt beste for å finne balansen, ta deg sammen og holde fasaden oppe.. og desperat prøver å fokusere på de andre foreldrene som snakker og ler.. Jeg ser hvordan du mykt tørker av en flekk på din manns jakke, og hvordan du forsiktig fyller saft i koppen til barnet ved siden av deg. Jeg vet at du er tapt i dine egne tanker, at du ikke får med deg hva de andre snakker om og du skulle ønske at du var hjemme på sofaen.. alene..

Du skal vite at jeg ærer din kamp, i disse dagene som vi kaller hverdagslivet. Jeg respekterer måten du hver dag legger sammen alle bitene i ditt puslespill, og fortsatt evner å stille opp på alle arenaer. Jeg beundrer din fasthet og din styrke. Uansett hvor tøffe dagene blir, så er du der, med mot, tilstedeværelse og sårbarhet – og du gleder oss med ditt smil, gode ord og omsorg.

Jeg vil at du skal vite at jeg ser det lille glimtet av tristhet i øynene dine noen ganger. Jeg vet at du er trøtt og sliten, og at du har det vondt. Jeg anerkjenner din smerte og din kamp, og jeg beundrer deg virkelig for at du er akkurat deg og at du står sterk.

Du er sterk, unik og helt rå! Vær stolt av deg selv og det du har fått til!

Barne dine trenger deg – verden trenger deg. Vi trenger deg! ❤

Noen ga meg et par ord med på veien i fjor høst, noen ord som jeg ikke kan glemme, og med dem ønsker jeg alle dere flotte mammaene der ute en fantastisk morsdag på søndag.

Du vet ikke hvor sterk du egentlig er, før sterk er det eneste du har… og husk; du er alltid, alltid, alltid sterkere enn du tror.

Ekte, ærlig og sårbar,
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet

Et motorisk perspektiv på ADHD

For en stund siden kom jeg over denne artikkelen Et motorisk perspektiv på ADHD, muskulære reguleringsproblemer ved ADHD | abup.

Forskere ved ABUP ved Sørlandet sykehus har forsket på ADHD fra en motorisk inndallsvinkel. Sagt på en annen måte, om fysikk, motorikk og kroppslige utfordringer kan være en årsak, eller medvirkende årsak, til kjernen ved ADHD. Det har tidligere vært gjort en kartleggingsundersøkelse om motorisk funksjonsnevrologi, noe som har vært utgangspunkt for forskning. Undersøkelsen la vekt på barnas læringsmuligheter og omgivelsenes mulighet til å støtte dette. Under undersøkelsen ble det veldig tydelig at disse «urolige barna» også hadde vansker i hverdagslige praktiske aktiviteter, som ikke kom fram i vanlige motoriske undersøkelser.

Det sentrale i funnene her er at man i barn med ADHD fant problemer med å regulere spenning i muskulatur (tonus). Dette viste seg å føre til vanskeligheter med å hemme aktivitet i enkelte muskler og økt spenning i de store bevegelsesmusklene (som skuldre, rygg, hofter osv). Dette er muskler som vi bruker hele tiden, rett og slett for å holde kroppen oppreist. Stivhet og manglende kontroll her, kan blant annet medføre at personen får vanskelig med å få ordentlig fraspark når en løper, problemer med balanse og å holde seg oppreist, problemer med og smerter i magen, at en løper og hopper tungt og lett oppfattes som keitete eller klossete.

Disse belastningene fører til at barn med ADHD fortere blir sliten og bruker mer krefter på å utføre hverdagslige fysiske aktiviteter. Spenningene kan kanskje gjøre at bevegelsen blir redusert, kroppen blir stiv og barnet puster dårligere = mindre surstoff og barna klager over smerte i rygg og nakke. På skolen ser man ofte at barna legger seg over pulten for å slappe av, eller finner andre strategier for å avlaste kroppen.

images (1)

Artikkelen gir mer detaljert informasjon, også om hva som kan gjøres, men det interessante her tenker jeg er at dette i så liten grad har vært fokusert på før. Forskningen viser også at voksne med ADHD i stor grad fortsatt sliter med de samme tingene. Dette mener jeg underbygger det som ser ut til å være en annen sammenfallende korrelasjon (som jeg virkelig skulle ønske at det ble forsket mer på), at så mange voksne, spesielt kvinner, får fibromyalgi eller ME. Det virker i grunn kun helt logisk at man etter «et langt liv» med uro og utfordringer med spenninger i muskulaturen, blir syk. DETTE skulle jeg veldig gjerne sett mer forskning på, i tillegg til et helt annet fokus på forebygging og tilrettelegging.

I vårt hjem, med tre med ADHD diagnose, er dette med kroniske muskelsmerter (muskelsmertesyndrom) en del av hverdagen sammen med andre diagnoser som har med muskel-, ledd- og skjelettplager å gjøre. Jeg ser daglig hvordan akkurat utfordringene med balanse, kjernemuskulatur og smerter gir utfordringer, og hvordan tilrettelegging er vanskelig når barnet både har uro, konsentrasjonsvansker, motoriske utfordringer og smerter. Både barn og voksne trenger forståelse, anerkjennelse og tilrettelegging for at vi skal kunne prestere så godt som mulig, og det håper jeg at dette forskningsarbeidet skal være med på å legge til rette for. Det er viktig lærdom i målet om god livskvalitet.

Det aller, aller viktigste i forskningsarbeidet, det mest essensielle, er at denne forskningen viser at ADHD faktisk er en reell funksjonsnedsettelse. En reell og legitim begrensning i det enkelte individets funksjon, som mellom 3-5 % av Norges befolkning faktisk fortjener anerkjennelse og respekt for. For barna våre er det en forståelse og anerkjennelse de har krav på, og viktig for deres selvfølelse og opplevelse av mestring i sitt eget liv.

De later ikke som om, de prøver faktisk så godt de kan i en til tider fryktelig strevsom hverdag, og det er vår jobb som voksne å hjelpe og støtte dem så godt vi kan.
Likeledes ser jeg veldig mange voksne som gjør så godt de kan, og akkurat som vi naturlig støtter barna våre tenker jeg at vi kan blir enda flinkere til å støtte og hjelpe hverandre. Et smil, en hjelpende hånd og et vennlig ord på veien, gjør godt for oss alle.

På vei inn i den første helgen i februar i 2017, vil jeg utfordre deg til å gi et smil til en fremmed du går forbi i dag. Det koster så lite å glede en annen – og husk: delt gleder er dobbelt glede! 😉

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Faglig påfyll, Fysisk helse, Livet med ADHD

Struktur og rammer – Kuren for Kaos

Visste du at rutiner og planlegging er limet som holder sammen livet med ADHD, og det som forhindrer livet i å klappe sammen ved første vindkast. Jeg har lyst å dele noen enkle tips med deg, som viser deg hvordan du kan omfavne og bli glad i struktur – og sakte men sikkert ta kontrollen.

Hvis du ønsker å leve livet med ADHD på en tilfredsstillende måte, så er det ganske avgjørende at du tilfører struktur i livet ditt – dessverre. Uten struktur, i en eller annen form, kommer du til å suse gjennom livet mens du glemmer og overser både det ene og det andre – og forøvrig ellers utsetter det meste av det du kan. Struktur tillater ting rundt oss å flyte i en sakte form, og holde ting og tang under kontroll.

Sagt på en annen måte; struktur hjelper oss til å bekjempe mangel på organisering og gjøre hverdagen forutsigbar. Det er helt vanlig at voksne med ADHD, eller foreldre til barn og unge med diagnose, føler seg distrahert, rotete og motløse. Livet med ADHD får sakte men sikkert innvirkning på hele livet vårt, både jobb og privat.

skuffer (vannmerke).jpg

Når du begynner arbeidet med å innføre struktur og lage rammer for hverdagen i form av planlegging og rutiner, er jeg helt sikker på at du kommer til å kjenne på bekymringen for at alt dette skal ta vekk din kreativitet og fleksibilitet. Det er helt normalt! Tror du meg hvis jeg forteller deg at de aller fleste av oss opplever det motsatte? At et godt rammeverk faktisk lar oss oppnå det motsatte: mer kreativitet og fleksibilitet – og mer frihet. Etter hvert som detaljene rundt deg blir en del av rutinene, kan du faktisk tilegne mer tid til å være akkurat det du ønsker; idérik og innovativ. Du kan tillatte deg å vokse mot drømmene dine – i stedet for å løpe etter deg selv og føle at du hele tiden er bakpå.

Selvfølgelig er faren der for at du kommer til å feile! Om du velger å gå hardt ut, og  rett og slett starte et stort prosjekt «Ny struktur», så kan det lett ende med et nederlag. De fleste opplever at dette er feil måte å gjøre det på. Med andre ord, den typiske løsningen for helt vanlige voksne med ADHD eller foreldre til unge/barn med ADHD, den med for mange baller i luften på en gang, vil føre til kaos og enda flere baller. Det er viktig å tilføre struktur i et kaotisk, uryddig liv på riktig måte, og ta høyde for at du vil ønske å gå fullt inn i alt. Alt eller ingenting!

På den andre siden, hvis du tilfører struktur på en lett måte, så vil du kanskje ikke få det til 100 % riktig da heller. Men, jeg kan love deg at du i det minste vil få en bedre hverdag enn det du hadde før.

Things to do

For å lage struktur og rammer for deg selv på en god måte, kan dette være overkommelige tips å begynne med. Seks enkle punkter til deg:

  1. Velg deg en liten ting som, hvis du gjør den regelmessig, vil føre til at livet ditt blir lettere, som f.eks. å re opp senga hver morgen når du står opp eller å sortere og behandle posten med en gang du henter den fra postkassen.
  2. Finn på en enkel måte å gjøre det på! Legg vekk alle ideer om å gjøre ting komplisert eller perfekt – DET er en felle.. og en typisk en i livet med ADHD.
  3. Bestem deg for hvor ofte du skal gjøre oppgaven og når du skal gjøre den!
  4. Lag påminnelser til deg selv, som holder deg på riktig sti. Små gjentakende påminnelser er viktig for at hjerne skal vende seg til nye rutiner.
  5. Hvis du syns det er vanskelig å holde deg til å gjøre en ting, ikke gi opp! Hold ut og prøv gjerne en annen tilnærming. Veldig ofte ser vi at det kun er små justeringer som skal til for at du får det til, og så sitter rutinen!
    F.eks. jeg har lenge hatt en intensjon om å planlegge uken min fredag ettermiddag eller søndag kveld, og jeg får det bare aldri til. Med litt justering fant jeg ut at fredag morgen eller søndag morgen fungerte mye bedre, og plutselig får jeg det til.
  6. Når du kan gjøre denne ene ting konsekvent gjennom to uker, så er du klar til å legge til en liten ting til.

Din nye hverdag bygges et skritt av gangen, steg for steg. Om du har ADHD eller ikke, det å få orden i livet ditt er et nøkkelelement for å nå de målene du har satt deg. Ingen hemmelighet der akkurat.. og da er det jo interessant at så mange av oss finner oss i å leve med rot og uorden både hjemme, på jobb og i vårt personlige liv?! Jeg vil påstå at det ikke dreier seg om hva vi vet eller ikke, det dreier seg om forventninger og perfeksjonisme: Vi er ute av stand til å gjøre det som trengs for å bli litt mer organisert, fordi vi bekymrer oss for at vi ikke kommer til å gjennomføre fullstendig og få ting perfekt organisert. «Hvis jeg ikke får det til helt riktig, hvis det ikke er perfekt, da er det ikke bra nok! Så da lar jeg likegodt være å gjøre noen ting i det hele tatt!» Det er det vi kaller allmenn viten, men ikke allmenn praksis, fordi det er faktisk ikke noe som heter «perfekt organisering». Livet er lunefullt, og få-det-gjort strategier som fungerer supert i dag kan vise seg å være fullstendig ubrukelige i morgen.

fotspor-i-vannkanten-vannmerke

Vi må tørre å evaluere og justere hele tiden underveis, jeg kan love deg at ingen av oss er ferdig utlært ved første korsvei – om vi noen gang blir det. Nelson Mandela sa det veldig godt syns jeg: «Det virker alltid umulig, inntil det er gjort».

Det er ikke akkurat sånn at jeg elsker struktur altså! I grunn vil jeg helst suse rundt og bare ta livet som det kommer.. litt sånn som humla. Men jeg VET, jeg har lært det på den harde måten, at rammeverket rundt meg er det som gjør at jeg kan være fri, kreativ og ekte og det som legger til rette for at jeg kan være min beste versjon fullt og helt.

(Bloggteksten er et utdrag fra boken «fra Kaos til Orden: Kaoskontroll», som kommer våren 2017.)

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂
Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Organisering, Selvutvikling

Head to head med junior!

Da sto vi her igjen da, du og jeg, ansikt til ansikt og to sett øyne låst i hverandre i frustrasjon! I et spilt sekund kjenner jeg på at jeg virkelig ikke liker deg – når du er sånn.

I hodet mitt kjører en film: En samtale jeg hadde med en tidligere arbeidsgiver, lenge før jeg selv fikk barn. Jeg husker det som var det i går, og her vi står og prøver krefter med hverandre skjønner jeg hvert ord av det han sa: «Jeg ante ikke at det var mulig å elske et annet menneske så høyt før jeg fikk barn – eller at jeg kunne bli så sint på et!» Setningen har vært med meg i snart 21 år, og først nå forstår jeg fullt og helt hva han mente. Det stikker i mammahjerte og jeg kjenner på en smerte jeg ikke liker.

arguing-siblings1200x630

Smerte er ikke et ukjent fenomen for meg, og ofte er det forbundet med noe negativt. Den smerten som kommer ved gallestein, hjernerystelse og knekte kroppsdeler fører normalt ikke med seg noe bra.. og smerten ved å miste noen en elsker føles meningsløst. Smerten ved å føde barn, endringer du ikke er forberedt på og endringer som du vet må til kan føles håpløst der og da, men ender som regel opp med å være et positivt tilskudd. Men denne smerten, og frustrasjonen, som jeg kjenner ved å se deg ha det vondt, det tror jeg ingen av de andre kommer i nærheten av. Noen ganger får jeg en opplevelse av at hjertet mitt knuses under vekten av å se at du, mitt elskede barn, har det vondt, og smerten jeg kjenner inne i meg når vi krangler er rett og slett vanskelig å akseptere.

Så der står vi da. Du er rasende, stritter i mot med hver fiber i kroppen din. Ordene jeg sier, hånden jeg legger på skulderen din er som bensin på bålet. Du vil ikke bo sammen med meg, eller oss, lenger. Du vil flytte – nok er nok sier du.

..og jeg ser for meg en 6-åring med blondt hår, kjole og sokker i en reklame for ost, som tar med seg kosedyret og kofferten sin og drar sin vei.. Jeg holder smilet unna. Du er ingen 6-åring lenger, du er snart tenåring og hvis du virkelig vil dra så er jeg helt sikker på at du både kan og vil gjøre det. Det skyller inn over meg hvor frustrerende det er å stå her og slå hodet mot veggen, igjen og igjen, uten å nå inn til deg. Mine helhjertede forsøk på finne bryteren din sånn at vi kan løse dette sammen, ser ut til å falle til jorden. Du, mitt særs sta, egne og sinte barn, som kun er «mitt» til låns.

Du står steilt, og jeg trekker meg til slutt. Slår ned blikket og trår et skritt tilbake. Setter meg ned på stolen bak meg og forteller deg at jeg syns det er kjipt når vi krangler sånn, at jeg ønsker at vi skal være venner og kunne prate ordentlig sammen, og at jeg elsker deg -uansett. Jeg ser du senker skuldrene litt, tar en ekstra innåndingen, og så kommer det: «Alt hadde vært mye lettere om du bare hadde latt meg være i fred mamma! Bare la meg gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv!» Ingen skal si at du ikke har bein i nesa eller vet hva du vil.

Vi går hvert til vårt, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg uansett er utrolig takknemlig for at du faktisk har så mye integritet og vilje, at du kan og vil stå i mot både meg og andre når det kjennes riktig for deg. Vi trenger ikke å være enig bestandig, det viktigste er at du tør å være deg selv.

Det finnes jo ingen jeg er så glad i som deg, eller noen som gir bedre klemmer enn deg. Og når du kommer tuslende ned trappa en times tid etterpå, og uten et ord krabber opp på fanget mitt, så er alt annet glemt. ❤

kristian-og-mamma-vannmerke

Har du kjent på denne smerten eller frustrasjonen noen gang? Har du opplevd å ikke føle at du strekker til som mor og foreldre, at du ikke makter oppgaven? Har du kanskje til og med kjent på at du ikke liker barnet ditt eller det å være forelder?

Vet du, det er helt normalt og du er slett ikke alene. Jeg tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at dette er noe som alle foreldre opplever, på et eller annet tidspunkt i karrièren. Vi som lever med barn med spesielle behov, diagnoser og annerledeshet er i tillegg ekstra utsatt i rollen vår, og derfor er det så viktig at vi deler, støtter hverandre og får eller ber om hjelp når det er nødvendig – og det er både lov og bra!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Årsberetning – og et ubrukt nytt år!

Tomt dokument står det.. Og det er jo slik det begynner hver gang; med et blankt ark, et åpent vindu, en dør på gløtt eller bare en helt ny uke uten planer!

Romjulen lå der, helt uten planer, og jeg hadde store ideer om at jeg skulle planlegge 2017 i detalj! Sette meg mål, lage års-, kvartals-, måneds- og ukeplaner. Jeg skulle skrive opp verdiliste, takknemlighetsliste og masse annet rart, fylle inn i ny dagbok, rydde hele huset – og virkelig være KLAR for et nytt år. Et ferskt og ubrukt år, som ligger klart og venter på meg som det gjør hver gang en ny kalender viser 1. januar.

topp-10-mal-2017

Så ble det ikke slik da – det ble noe annet! Det ble lange slappe dager i pysj, med «tonnevis» av filmer, kryssord, suduko, god mat og godteri, sove lenge, legge puslespill og bygge Lego. Det ble lange late dager sammen med de tre som er mine aller, aller nærmeste her i verden, lange dager uten krav og bare masse, masse kos, latter, samtaler og kjærlighet.

Jeg tror det var akkurat sånn det var ment å være. At vi skulle ha denne tiden sammen uten forventninger og krav, akkurat sånn som vi er, bare øve oss på å være. Når jeg ser tilbake på året, som vi satte kroken på døra til for litt over en uke siden, så tror jeg faktisk det var den aller viktigste lærdommen jeg tok med meg fra 2016 – stoppe opp, være, nyte.

  • Vi kan ikke være noen andre enn den vi er.
  • Det skal alltid være rom for å bare være, nyte livet, hverandre og de små ting.
  • Vi får lov til å våkne opp hver dag med en dag full av nye muligheter.
  • Du og jeg kan velge å være takknemlig for det vi faktisk har.
  • Det å være modig er også være sårbar. Sårbar er det som gjør meg ekte og sterk.
  • Når jeg kaster masken og slipper ned veggene, viser jeg hvem jeg er. Det er da vi virkelig får gode relasjoner og ekte koblinger mellom mennesker.
  • Det er når vi trår ut av komfortsonen, vi virkelig lever og opplever endring.

Årsberetningen

Intensjonen min er alltid å være litt i forkant, sånn som å samle sammen til selvangivelsen i januar og ikke havne bakpå allerede første uke i nytt år. Nå er det vel ikke helt en del av min personlighet å gjøre akkurat det, men noen ganger får jeg det til.. andre ganger, ikke i det hele tatt. Det gjenspeiler i grunn 2016 ganske bra: Noen ganger planla jeg godt og var i forkant, andre ganger var jeg bare så innmari bakpå at det neste ble morsomt. Livet i et nøtteskall.

Fjoråret begynte med sykdom, etter sykehusinnleggelse, operasjon og infeksjon, og endte med kropp som ikke er tilbake i «supershape» men som er rolig og fornøyd – og forventningsfull. Et år med opp- og nedturer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, endring, latter og glede. På den ene siden virker det som om året varte evig, på den andre siden gikk det kjempefort. Ikke fullt så mange store begivenheter som året før, men allikevel et år fylt med opplevelser, bevegelse og aktivitet. Livet, på godt og vondt.

fotspor-i-sanden-sommer-2016

Feiring av alle seirene

Det er viktig å feire alle seire, store og små. Løfte fram de gode tingene og sette pris på dem – og virkelig sette pris på og berømme deg selv og det du får til.
Det har jeg gjort, feiret, og jeg skal gjøre det mer for jeg tror ærlig talt ikke jeg gjør det nok! Det er faktisk sant, jeg opplevde, erfarte og gjorde mange fantastiske ting i 2016.

Min største seier: Eldstebarnet gir oss to gamle en mulighet til å kjenne på en enorm takknemlighet og stolthet. Stolthet over hvordan hun har tatt tak i det som er vanskelig og en stor takknemlighet over hvordan hun omfavner livet og mulighetene rundt seg. Hun er så tilstede i sitt eget liv, hun har kommet styrket ut av og gjennom sine utfordringer. Det er en intens reise hun er på og noen utrolige forandringer hun er igjennom! Vi er heldige som får lov å bivåne og delta sammen med henne. Som coach, kursholder, foredragsholder, forfatter og mor er dette intravenøs lærdom, og hun er et fantastisk eksempel på livs- og hverdagsmestring – et av de beste jeg har.
Hun er både sårbar og modig, hun er ekte og sterk. ❤

katrine-latter-host-2016

bilde tatt av Rebekka Grendal

Neste seier som rocker min verden er at jeg trosset både økonomi, helse og stemmer som ikke var enig med meg. At jeg valgte å følge hjertet mitt, lytte til meg selv og gå for mine drømmer. I april leverte jeg masteroppgave til NLP Premium Practitioner og i november fikk jeg min sertifisering som NLP Master Coach med topp resultater. Det var en mangeårig drøm som endelig gikk i oppfyllelse, og det gir utrolig tilfredsstillelse å få lov til å coache andre – at jeg kan gi av meg selv og bruke min kunnskap til å hjelpe andre mennesker videre på sin egen ferd. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får disse mulighetene. Både til å gå for drømmen og bygge firma, men også til gjøre en forskjell og hjelpe andre. Rik på penger er jeg ikke i nærheten av, men opplevelser og relasjoner: Ja!

Jeg får lov til å våkne opp med dager full av muligheter og er takknemlig for det jeg har. ❤

Det er mange ting som teller som en seier for meg. I februar reiste mannen og jeg til San Diego og deltok på Brendon Burhard’s High Perfomance Academy. Det var, i mangel av et godt dekkende norsk ord: «Mindblowing» – for oss begge. Aldri har noen av oss deltatt på en stor amerikansk kongress eller type personlig utviklingsseminar i disse baner, og det var rett og slett en helt utrolig opplevelse. Den flyttet fjell for oss begge, på hver vår måte. Å få lov til å få en slik erfaring sammen med mannen i mitt liv, og samtidig få lov å oppleve endringen den ga ham og meg selv, kan ikke måles i kroner og ører eller beskrives som annet enn fantastisk. Dette var startet på noe nytt, et sceneskifte i livet vårt sammen.
Ut av komfortsonen kan for noen være å går ut av den, for andre å trå inn i det trygge. ❤

ea-okt-2016

På tampen av året nådde jeg et virkelig stort mål for meg. Jeg har nemlig aldri hatt mot til å reise ut i verden helt alene, selv om jeg har drømt om og planlagt det mange ganger! Reisen jeg tok for å bli NLP Coach og konferansen i februar, ga meg utrolig mye mot, selvtillit og tro på at jeg kan få til ting, at jeg er verdig et godt liv og har noe å dele. Den ga meg også dyttet jeg trengte for å tørre å reise ut i verden alene, og i oktober dro jeg for første gang, tilbake til California, til Santa Clara, og til annet av Brendon’s arrangement: Experts Academy. Tro kan flytte fjell – i det jeg turte å tro på meg selv, omfavnet endring og livet, ble det lettere og mer naturlig å være ekte og helhjertet. I det øyeblikket jeg kastet masken og viste meg selv sårbar, fant jeg også hva mitt kall i livet er. Jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg blir stor, jeg finner meg stadig i situasjoner hvor jeg møter mennesker som vil og kan trekke i sammen retning som meg, og livet generelt bidrar med erfaringer og opplevelser som støtter målene mine.
Masken og veggen kom ned, og fantastiske opplevelser og mennesker kom inn. ❤

Omfavnelse og aksept av nedturene

Et fullt og helt levd liv består av alle aspekter, og dermed er også dalbunnen en naturlig og viktig del av det. Nelson Mandela sa: «Jeg taper aldri. Enten vinner jeg eller så lærer jeg.»

En stor andel av det som fyller kategorien nedtur for 2016, ligger i sorgen over at vi ikke enda har lykkes i å trekke hverdagene dit vi ønsker for minstebarnet. Minstegullet vårt har en forholdsvis bratt læringskurve i livet nå, hvor han ikke føler at han passer inn noe sted – eller passer til seg selv. Han sliter med depresjon og skolevegring, og det er til tider veldig tøft for oss alle fire. Som foreldre finnes det ikke noe vanskeligere enn å se sitt eget barn ha det vondt, og så ikke klare å «fikse» det. Vondt er det også for søsken og andre rundt som er glad i gullet. For barnet tror jeg det oppleves utrolig frustrerende å kjenne på at en ikke passer inn i sitt eget liv. Hele situasjonen er energikrevende og frustrerende for alle involverte, men noen ganger er det bare slik at det ikke er alt som skal fikses eller gjøres noe med. Noen ganger må vi bare omfavne ting sånn som de er.
Verken minstegull, du eller jeg kan være noen andre enn den vi er. ❤

liten-gutt-alene-ved-vann-host-2016

En annen nedtur, eller sorg, er at hverdagen med de utfordringene livet vårt byr på har ført til at vi har et innskrenket sosialt liv. De fleste dager rekker jeg egentlig ikke å tenke på det, mens andre dager er det en reell og virkelig sorg det at livet ikke «drar seg til» helt slik jeg eller vi ønsker. En sorg å leve med spesielle behov, diagnoser og sykdom. En sorg over tapte drømmer og muligheter, ikke bare for meg selv men også for barna som fikk tildelt disse kortene. Det å «stå i ting», være sterk i eget liv og har tro på at ting ordner seg, har blitt veldig viktig for oss dette året. Vi har snakket mye om det å føle eierskap til og ta ansvar i eget liv, om å akseptere og reflektere, og om det å ta valg. At vi kan velge vår egen vei og ta aktiv del i hvordan ting skal bli. Vi kan velge aktivt å styre roret i eget liv. Uansett er det, tross alt, utrolig godt at vi har hverandre, at vi kan snakke om alt og at vi har to reflekterte, skarpe og omsorgsfulle barn. Opp i alt annet er det mange gode opplevelser, venner og familie som er der når vi får hodet over vannet, og en verden full av nye veier og ubrukte muligheter.
Tid for refleksjon, rom for å bare være, rom for å nyte livet, hverandre og de små ting. ❤

Året 2016 oppsummert

Jeg kjenner på takknemlighet for at jeg og alle de rundt som jeg er glad i og bryr meg om, for lov å oppleve et nytt år. At vi lever i et hjørne av verden hvor vi er trygge her, tak over hodet, mat i magen og muligheter servert på fat hvis vi selv ønsker å ta dem.

Fokuset i 2016 bli i hovedsak på oss fire, på å flytte grenser og gi komfortsonen nye utfordringer. Et år hvor vi jobbet med aksept, å nyte hverdagen og gjøre det beste ut av en situasjon. Det var et år hvor vi nøt, gråt, lo, delte, reiste og lærte nye mennesker å kjenne. Et år som jeg omfavner for alt det er verdt, og velger å se tilbake på med undring, glede og takknemlighet.

livet-er-som-et-kamera

Og hva så med 2017?

Året er i gang, og dette – som så mange før – består av flest hverdager. Små opplevelser som skal oppleves, små stunder som skal nytes og nye runder med å tilpasse hverdagen best mulig ligger foran oss. Jeg vil nå ha fokus på å flytte til nytt kontor, skrive på to bøker jeg er i gang med, få opp medlemside på nett og rulle ut bøker, workshops, kurs samt coaching for voksne, foreldre og grupper. Det er tid for en ny giv med trening og turer, ut med godteri og inn med sunn mat, og ikke minst hente opp alle hverdagsrutinene og få dem til å sitte enda bedre i år. Det er tid for evaluering av året som var, justering av drømmer og planer, og sette helt rå mål for dette året!

Til sommeren er det tilbake til USA for å bli sertifisert High Performance Coach, mens høsten forhåpentligvis skal gi meg en måned på tur alene for å lære og bli en fantastisk taler samt å skrive på bok nummer tre.. Mitt ord er for året er helhjertet, og det ønsker jeg skal gjenspeiles i alt jeg gjør.
Den beste måten å forutse fremtiden på, er å skape den (Abraham Lincoln).

luftballong-sommer-2016

Hva er dine ønsker, håp og drømmer for 2017?
Har du satt deg mål for året?
Hvis du skulle velge deg et ord for året, hva ville det vært?
– Fortell meg, jeg vil så gjerne høre om hva du ønsker for åre!

Gjør dette til ditt beste år noen gang! Gled deg til alt året har å by på – det er en fantastisk ubrukt mulighet som du skal utnytte og nyte til fulle! La oss sammen skape gode opplevelser, rom for varme, utvikling, vekst, fellesskap, latter og glede i dette nye ubrukte året som er helt i oppstarten. Med ønsker om alt det beste for deg og dine!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Selvutvikling

Liten gutt, stor smerte…

«Det er alltid noe som går gærn’t» sier han, der han sitter på kjøkkenstolen. «Selv når ting er bra, så gleder jeg meg ikke egentlig.. for jeg er helt sikker på at det snart skjer noe sånn at ting blir ødelagt.»

Kroppen er lut og sammensunket, nakken bøyd. Ryggen runder i en unaturlig stilling og de små skuldrene virker tynget av hele verdens sorger. Øynene møter ikke mine, kanskje fordi han ikke vil at jeg skal se hvor lei seg han egentlig er, hvor trist han er.

img_1530

Men jeg ser.
Jeg ser de slanke, lett brune hendene med de ned spiste neglene som fikler hvileløst.
Jeg ser tårene som stille triller ned over myke barnekinn.
Jeg ser beina som tripper urolig under bordet, mens han forsiktig og diskré prøver å tørke vekk tårene på buksebenet.
..og jeg kan kjenne smerten hans, smerten som dukker opp langt der innenfra.. Jeg ser frustrasjonen som lager en liten fure ved siden av munnviken, og det slår meg, hardt, at denne lille «mannen» bærer på alt for mye smerte og sårbarhet til å være så liten. Det tar nesten pusten fra meg – hvordan kom vi dit at en liten mann bærer på så mye smerte, tristhet, manglende optimisme og tro på at ting kan ordne seg?

Vi snakker, i flere timer, han og jeg og pappaen. Han gråter og jeg feller en tåre. Langsomt kommer ordene, litt usammenhengende og med et barns logikk. Hvordan han kjenner på store krav, at han må være flink hele tiden, at han kjeder seg, at han er på feil plass, at ingen forstår ham og at han føler seg så alene. At han egentlig ikke bryr seg om noen ting, at han bare vil bli borte. Og mens vi snakker om de vanskelig tingene setter jeg meg forsiktig ved siden av ham, gir ham et lommetørkle, og han lar meg – til slutt – trekke ham opp på fanget mitt. Han blir stille, og så gråter han, vi gråter sammen. Denne triste lille mannen legger seg inntil meg og slapper endelig litt av i en plaget kropp.

Vi sitter der lenge, rocker forsiktig fram og tilbake. «Jeg vet med hodet mitt at dere er glad i meg, men jeg kjenner det ikke alltid. Jeg orker ikke å bry meg lenger..» hvisker han. Vi snakker om smerte, sorg og glede, vi snakker om annerledeshet, forventninger og kjærlighet – og vi snakker om motivasjon, drømmer og mestring. Og jeg forsikrer ham, igjen og igjen, at vi elsker ham, ham og søsteren, mer enn noe annet på jord. At vi alltid vil være der for dem, gjøre hva som helst for dem.. kanskje til og med dumme ting, fordi de er det viktigste vi har.

10492245_10154368215800720_6729495463349144675_n

Og så minner jeg ham på da han svømte for første gang, da han syklet første gang, når han feller trær, kjører ATV, når vi reiser, svømmer i havet, står på ski eller sykler.. og varmen sprer seg i hele kroppen når jeg endelig ser et lite smil lure i munnviken. Han er der inne enda, min lille, vakre, inderlige sønn, mitt sensitive barn, som ikke finner sin plass i verden.. enda. Stemningen letter litt, han setter seg opp og strekker seg sakte opp,  retter opp kroppen og tørker tårene.

Litt flere positive affirmasjoner, en god klem, og han hopper av fanget mitt og bestemmer seg for å dusje. Stormen er over for i kveld, lille mannen min smiler, samtidig som jeg vet at det venter flere kapitler i kampen foran oss. Jeg vet at det ikke er over enda..
Vi skal klare de neste kapittel også, gutten min, du og jeg og pappaen din, mot verden.
Vi får til dette sammen, en utfordring av gangen, steg for steg.

Elsker deg! ❤
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

4 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Å takle ensomhet..

Vi ser og hører om det stadigvekk, denne ensomheten som av og til omtales som en av de «vanligste folkesykdommene» i det moderne samfunn. Rett som det er kan vi lese i media om mennesker som sliter med det å føle seg ensom, som lever sine liv alene og aldri egentlig føler at de er en del av fellesskapet..

ensomhet 2

Ensomhet er et vanskelig og tungt emne, både å snakke om og forholde seg til i hverdagen. Vi er jo, de fleste av oss i hvert fall, tilstede på så mange sosiale arenaer hver dag – og det å være ensom har liksom ikke noen plass der. Så da er man kanskje ikke det da? I hvert fall ikke når en har ektefelle, barn, familie og venner rundt seg. Det er jo bare enslige mennesker uten familie og nettverk som er ensomme, ikke sant? Eller er det ikke det? Kan alle være ensomme?

Kan jeg, som er i et fast forhold og har barn, være ensom? Kan jeg, som har både familie, venner og kolleger rundt meg kjenne på det å føle seg alene? Jeg som har en masse oppgaver og prosjekter å henge fingrene i, utfordrende arbeid og samarbeidspartnere – et på mange måter svært meningsfylt liv?

Ja, det tror jeg. For jeg har kjent på ensomheten, jeg har kjent på det å føle seg alene og jeg har hatt følelsen av det å være utenfor samfunnet og livet, bølgende gjennom kroppen..

Britta Antigua

Et hektisk liv som inneholder hardt og givende arbeid, trening, videreutdanning, kjøring av barn, kakebaking og arrangementer. En hverdag som inneholder kronisk sykdom, tilrettelegging og smertehåndtering. En hverdag som inneholder få nære venner etter krevende år med barn med ekstra behov. Et liv hvor både jeg og ektefellen inn i mellom er så slitne at vi ikke orker å oppsøke verken venner eller opplevelser, ikke orker å dyrke hobbyene våre – eller å ta initiativ til noe som helst. Jeg vil, men jeg orker ikke.. klarer ikke…

Ensomheten er der. Den ligger der tykt hver dag, som en stor taus elefant i rommet.. Du føler deg alene i forholdet, alene i familien, alene i mengden av mennesker du omgir deg med hver dag – og på de tunge dagene er det verken logiske eller rasjonelle tanker som raser rundt i kropp og sjel. Det er bare de tunge følelsene – ensomheten – og sorgen og smerten over aleneheten som tynger.

En tur på sosiale medier i sommerferien gjør ofte ikke underverker for følelsen av å være alene heller. Der virker det som om alle koser seg på spennende turer, i det ene selskapet etter det andre, reiser på kule ferie med gode venner og familie, og deler gode, hyggelige opplevelser med andre. Aldri alene og ensom, alltid sammen med noen andre..
..mens du sitter hjemme og egentlig er så sliten at du ikke orker noen ting. Med smerter i kroppen og tungt hjerte, drømmer du deg bort i scenarioer om storslåtte ferier med snille, lydhøre barn som faller inn under normalen, med en opplagt og kjærlig ektefelle, gode venner eller omsorgsfull familie… hyggelig opplevelser uten begrensninger og spesielle hensyn som må tas. Lage nye tradisjoner, skape gode minner, opplevelser, turer og et liv med andre. Et liv som ikke styres av og inneholder ensomhet; alenehet og annerledeshet.

Kronisk sykdom, barn med spesielle behov og behov for tilrettelegging, depresjoner og alt annet som følger med, viser seg å være en av de største årsakene til at tilsynelatende ressurssterke og oppegående mennesker blant oss faktisk sliter med ensomheten. Og i disse ferietider – og høytider som jul, påske og andre skoleferier – så blir ofte opplevelsen av ensomhet og utenforhet, forsterket.


Og du, er du en av dem som kjenner på ensomheten? På annerledeshet og utenforskap? Du er faktisk ikke alene! Jeg opplever at det er mange «sånne som oss», som sliter med både ensomhet og depresjon, og hvor disse følelsene får en topp i for eksempel skolesommerferien – som for mange oppleves som «verstingen». Det er mange uker med annerledes dager hvor våre spesielle barn er hjemme hele tiden, mens venner og familie er på ferie. Det oppleves som om de fleste av de rundt kan gjøre ting enkelt og like til, hoppe på turer og arrangement, mens vi må planlegge «alt». Mange av oss har også ekstremt behov for ren avslapning og orker for eksempel ikke omfattende ferier med mange mennesker og mye aktivitet. Vi trenger søvn og stillhet. Og vet du, det er faktisk helt greit…

ensomhet 1

Visste du at det er folk du kan ringe eller ta kontakt med på sosiale medier, som for eksempel Facebook? At det finnes likepersoner i alle foreningene du kan snakke med, andre mennesker som lever i tilsvarende situasjon. Kanskje finner du noen å snakke med, lage et treff med, og sammen kan dere hjelpe hverandre til en lettere hverdag. Hjelpe hverandre ut av ensomheten og til en bevissthet som hjelper dere å ta tak i situasjonen.

Jeg vil gjerne gi deg noen av mine tanker, og utfordre deg til å snu på situasjonen:

Når har du sist tatt en telefon eller ringt på døra til noen du tenker kanskje kan ha behov for det? Har du tenkt på at mennesker rundt deg som utad ser ut til å klare seg bra, kanskje sliter med ensomhet? Sliter du selv med ensomheten? Hva tenker du selv kan være smarte løsninger for å bryte mønsteret og tre ut av den aleneheten du føler deg omgitt av?

Tilslutt – hva gjør du når du føler deg ensom og alene?
Neste gang du føler på disse tingene kan du prøve en av disse forslagene?

  1. Vis interesse for andre. Still spørsmål og engasjer deg i andre menneskers liv. Vær til stede.
  2. Utfordrer deg selv på å rekke ut og vær til stede med den beste utgaven av deg selv på sosiale arenaer!
  3. Vær ærlig med deg selv og andre. Hvorfor er du ikke fornøyd? Hvis du ikke vet svaret på dette, be om hjelp – f.eks. en veileder eller coach.
  4. Ha virkelige samtaler med virkelige mennesker, om dine følelser, behov, ønsker og drømmer.

 

Jeg håper at akkurat du får en strålende sommer, og at du klarer å lage deg det rommet du trenger for å lade batteriene – at du kan nyte din alenetid. Og så håper jeg at om du sliter med ensomhetsfølelsen, tar kontakt med noen rundt deg som kan hjelpe deg å komme opp og ut igjen. Det finnes andre der ute, som bryr seg, men det er du som må tørre å ta det første skrittet.

Jeg heier på deg.
Alt det beste, Britta. 🙂

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Mitt lille hjerte..

Det var en gang et vakkert og stort eiketre, et tre med en stor, tett og grønn krone. Treet sto i en stor lysning midt inne i den flotteste skogen i landet. Det var en liten forhøyning der treet sto og spredte sine store, sterke grene, slik at man fikk den bestemte følelsen av at treet voktet over og beskyttet alle vekstene og dyrene rundt seg i det sommergrønne, myke gresset. Det var nesten som om hele stedet og treet var magisk..

Og tro det eller ei, i dette treet skjedde det faktisk mirakuløse og eksepsjonelle ting; en godt bevart hemmelighet fra verden utenfor. Dette treet huset nemlig noe helt spesielt, noe særegent og verdifullt.. Treet holdt om og beskyttet alle de små, skinnende, røde og nye hjertene som en dag skulle finne veien til sine eiere: små nye mennesker. Et av disse hjertene var helt spesielt skinnende – det hadde en absolutt fantastisk og skinnende fargerik aura. En skinnende lilla glød som ingen av de andre kunne måle seg med. Et helt fortryllende lite jentehjerte. Hjertet banket hardt og taktfast, med iver og glød, uten å vike en tomme når hun ble flyttet rundt i treet eller måtte endre rutinene sine. Det var akkurat som om hjertet sang sin egen sang, med sin helt egen rytme. Helt og absolutt til stede i seg selv og sitt eget liv.

Hun ventet tålmodig og med spenning på at hun en dag skulle få lov å reise ut i verden, ta fatt på sine oppgaver med sitt helt eget lille menneske. Hun ventet og ventet på at det skulle bli hennes tur, at noen skulle velge henne som sitt aller helligste, innerste skattekammer. Dette vakre, lille glødende hjertet med den sterke auraen rundt seg, danset, skravlet og lo seg rundt i treet i pur lykke mens hun gledet seg vilt til det ble hennes tur.

Hjerter kom og gikk i treet, noen store og noen små, lange, korte, smale, runde, mørkerøde, rosa og fiolette – hjerter i alle verdens sjatteringer av rødt og i alle tenkelig størrelser og former. Men det lilla glødende hjertet var der fortsatt… fortsatt hadde ingen valgt akkurat henne. Det lille hjertet tenkte: ”Det er greit! Det riktige mennesket har bare ikke funnet meg enda.” Så hun skinte videre, fortsatte å banke hardt og ufortrødent.

stock-vector-background-with-hearts-243639805

 

Dagene gikk inne i det store, trygge eiketreet, sesonger kom og gikk. Bladene ble gule og falt av det magiske eiketreets grener.. Og så pakket snøen seg varmt og stille rundt stammen, over gresset og over alle de andre små og store vekstene rundt. Vårregnet kom med nye blader og spirer, fuglekvitter og sol fylte alle de små hjertene i treet – og det lille hjertet sang med og drømte om sitt lille menneske og de store tingene de skulle utrette og oppleve sammen. Da en ny sommer kom og gikk, dagene ble til uker, ukene til måneder og månedene til år, så ble det plutselig vanskelig for det lille skinnende og annerledes hjertet å være like sprudlende og hardt bankende. Å være like trofast i sin tro på at hennes lille menneske fortsatt var der ute og ventet – på akkurat henne! Hennes lille unike mulighet til verden på utsiden av det store trygge eiketreet. Hun elsket treet mer enn noe annet, samtidig som hver lille krok av henne lengtet så veldig etter å få være en del av den andre verdenen. Den andre verden på utsiden av landets vakreste skog. En ny stor og spennende verden hun ikke hadde opplevd før. Hun ville ut og skinne, ut og vise verden hvor flott og spesiell – absolutt unik – hun var!

Til sin store skrekk så hun plutselig en dag at hun ikke hadde den sterke skinnende aura hele veien rundt som hun alltid hadde hatt. Det lille hjertet hadde fått en strekk foran – midt foran og litt opp til venstre. Akkurat som om hjertet hadde fått en skade, et sår eller et arr? Det gikk en støkk gjennom hele hjertet, så stor hun var, gløden fra hennes spesielle aura treff ikke lenger alt av veggene rundt. Hun lyste ikke opp hele rommet rundt seg uten feil.. det var brudd på hennes evigsterke, hardtarbeidende glød. Ville hun noen gang bli valgt av noen nå? Kunne noen velge henne når hun ikke var hel og absolutt spesiell? Nå når hun ikke lenger var feilfri unik?

Det gikk ikke lang tid før de andre hjertene på hennes gren la merke til at det lille vakre lille hjertet hadde fått brudd på gløden sin – og det manglet ikke på kommentarer og ”gode ideer”; ”Du har vært her så lenge du! Det er ingen som vil ha deg lenger, med den derre spesielle lilla auraen din – og nå når du har fått den skrammen også, så kommer du aldri til å få et nytt og ubrukt menneske! Du må slutte å banke så hardt, du må la vær å sprette rundt og være så positiv, du kan ikke skinne og gløde så sterkt.. Det er ingen andre som er sånn som deg! Du er’kke unik og spesiell – du er annerledes og rar!!” Det lille hjertet ble lei seg, og sakte men sikkert mistet hun den svært spesielle lilla gløden. Hun sluttet å banke så hardt og ufortrødent, sluttet å arbeide så hardt… hun satte seg i sin lille krok og ventet – fortsatt vakker og rød, men uten sin spesielle glød. Hun ventet, ventet på det uvisse, ventet på hva som skulle skje med et rundt, mildt, litt annerledes hjerte som ikke passet inn. Hun var nå overbevist om at ingen ville ha henne, og en sen høstkveld begynte hun å fundere på om det kanskje var mulig bare å bli borte? Hvis hun bare sluttet å banke, ville hun da bli ett med det store, trygge eiketreet som hun var så glad i? Svinne bort til ingenting og bare bli absorbert?

Mens hun satt der og tenkte, kom en sverm med store, vakre sommerfugler forbi – en siste rest av noe av det vakreste sommeren hadde å by på. En av dem stoppet opp og kikket litt nærmere på den triste lille skikkelsen i den ensomme kroken.. Svermet rundt det lille triste hjertet noen ganger, før den fløy ned og satte seg på et blad som fortsatt lyste sterkt og grønt. ”Hei! Du har vel en absolutt og helt fantastisk lilla farge rundt deg du – en sånn farge tror jeg aldri jeg har sett før, tror du ikke? Hver sommer flyr jeg forbi her og hver gang har jeg lagt merke til din unike glød – og aldri har jeg vel sett et så spesielt hjerte som deg, vet du det??”

sommerfugl-copyrightDet lille hjertet kvap til der hun satt i sine egen, dystre tanker; ”Syns du virkelig det? Liker du fargen min??” – Ja, så absolutt, sa sommerfuglen. ”Jeg flyr rundt i skogen her hele sommeren, hvert år, og jeg tror aldri jeg i alle mine år har sett en sånn som deg! Når vi flyr forbi i godt og dårlig vær, så ser jeg det sterke lyset ditt gjennom greiene – og spesielt når det er storm har det vært en fantastisk trygghet å kunne styre inn mellom treets grene med ditt sterke lys som fyrtårn. Du er alltid blid og sprer glede og lys rundt deg. Nei, det er virkelig ingen andre som deg her!” Det lille hjertet stirret vantro på sommerfuglen. Hva var det den snakket om? ”Men du, er du lei deg du?” fortsatte sommerfuglen. ”Jeg ser jo at du har forandret deg over sommeren. Er der noe jeg kan gjøre for deg?” Med de vennlige ordene brast det for hjertet, og sakte men sikkert rant ordene ut av henne.. At ingen mennesker hadde valgt henne, at hun hadde fått en skramme i skinnet, at hun ikke lyste feilfritt lenger, at hun ikke passet inn og at hun var annerledes. Uten å tenke seg om delte hun sine innerste redsler; skrekken for ikke å bli valgt, for at hun aldri skulle få sitt eget unike menneske og at hun skulle bli værende i eiketreet for alltid – aldri få se verden utenfor skogen.

Sommerfuglen så lenge og vel på det lille lilla hjertet og tenkte seg godt om. ”Vet du”, sa den, ”jeg forstår at du føler det sånn. Det er ikke lett å være den ene som skiller seg ut fra mengden. Men vet du – se på meg da! Jeg er en vakker sommerfugl, det vet jeg, men jeg er jo helt lik de andre. Lenge drømte jeg om å være ulik og skille meg ut. Se på oss, svermen av sommerfugler. Vi er utrolig vakre når vi flyr sammen som en stor sverm, legger oss som et teppe over himmelen eller den grønne enga, like og ikke så tydelige unike. Sammen er vi fantastiske og det gir meg lykke å være del av noe så flott – jeg kan ikke være noen andre enn det jeg er. – Du vakre lille hjerte med din skinnende aura – omfavn din unikhet og særegenhet, feire den du er! Og en eller annen dag kommer akkurat ditt lille menneske – vær sterk i trua di!! Når vi kommer tilbake til våren, så er ikke du her lenger..”
Og som ved et trylleslag lettet hele sommerfuglsvermen og forsvant ut i natten.

Det lille hjertet satt undrende tilbake, kunne sommerfuglen ha rett? Hun satte seg godt tilbake i kroken sin og studerte sitt eget lys på veggen – hennes egne unike lilla lys med en liten stripe i. Ingen andre som hadde akkurat et sånt. Hun kjente varmen spre seg i hver krok i seg, hun lente seg tilbake og lukket igjen, mens hun kjente på følelsen av å være akkurat henne. Lot seg sige inn i de gode drømmene om det livet hun skulle ha en dag, og brått skjønte hun det. Grunnen til at hun ikke hadde fått et lite menneske enda var jo fordi at det mennesket som skulle ha akkurat henne også måte være unik og annerledes – og siden det fantes så få hjerter som henne så fantes det sikkert like få mennesker som skinte som henne også! I den vissheten sovnet hjertet, og alle de andre rundt henne kunne se at hun igjen skinte med den samme sterke kraften og auraen som før.

Og akkurat som sommerfuglen hadde forutsett, var ikke det lille røde sterke hjertet med den glødende lilla auraen rundt seg i det store, vakre eiketreet da våren kom tilbake. Hennes plass i treet sto tomt, til minne om noe fantastisk og unikt som hadde reist ut i den store verden – og som sammen med sitt lille annerledes menneske hadde begitt seg ut på en reise i et annerledes liv.
I kroken ved siden satt et nytt lite hjerte og ventet, litt mindre enn de andre men med en mye sterkere rød farge enn de noen gang tidligere hadde sett…

glossy-heart-vector-icon-free-28821

Du er fantastisk, spesiell og unik! Vær stolt og la deg selv feire den du er og alt du har fått til. ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Med kontroll over rattet!

Nye dekk, nye bremser, kilometer med vei med ny asfalt, snødekke og stillhet.. bilen min og jeg! Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet – i min bil. Jeg bestemmer farten, lar de nye dekkene kjærtegne asfalten eller det fine pent sammenpakkede snødekke. Lar bilen finne den naturlige doseringen gjennom svingene, og jeg justerer lett på gass og brems ettersom det passer for å opprettholde en fin flyt.

IMG_0100
Jeg skruer opp for musikken på radioen, lar høyre fot så vidt gi gasspedalen et lite trykk, og suser videre. Jeg flyter, jeg lever – jeg er ett med bilen, farten, naturen, snøen og den svake vinden som stryker over landskapet.

Et godt grep rundt rattet, enda litt mer trykk på gasspedalen. Lar bilen virkelig «strekke ut beina» sine, kjenne at hjuloppheng, støtdempere, foringer, bremser og dekk virkelig gjør jobben sin. Kjenne at bilen sklier på snøen, retter opp. Jeg lar motoren få kjøre seg, kjenner bilen slenger med rompa, dekkene finner veigrep, firehjulstrekken slår inn og bilen skyter avgårde igjen. Et lite øyeblikk kjenner jeg på adrenalinet som skyter gjennom kroppen, en liten anelse av frykt. Hjerter pumper som en gal. Jeg er skjerpet og føler en vanvittig mestring over å la bilen gjøre jobben sin, over å kjenne hver bevegelse i kjøretøyet og min egen kropp smeltet sammen, mestring over at jeg kan dette: Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet.

Jeg tør å presse på litt, tør å virkelig la bilen gjøre jobben sin og kjenne på samspillet. Først når jeg og bilen sammen er presset helt til grensen, med vilje, så jeg vet hva vi kan klare. Jeg vet hva fart, svinger og bremsing betyr.

Jeg er modig.
Jeg mestrer.
Jeg lever.

En barnslig, enkel glede kryper opp i kroppen min.. for en fantastisk følelse. Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet, jeg bestemmer – i egen bil.. og i eget liv. ❤

Hvordan er det med deg?
Føler du at du har kontroll i eget liv?
Er det du som er sjef i eget liv, eller lar du andre styre?

Noen ganger må vi presse oss selv, tenker jeg. Presse helt til grensen av hva vi kan klare, bare for å se hva vi faktisk er kapable til. La kropp, hode, følelser og instinkt ta over. Ta kontrollen over rattet – i eget liv.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling