Bygge broer

Jeg vil fortelle deg en historie … en historie om en liten gutt, med et åpent ansikt, store blå øyne og en smilende munn. En munn med mange ord og historier, som er i god kontakt med en hjerne som flommer over av ideer, fantasi og muligheter. Et kvikt hode med en rask og nysgjerrig liten kropp som gjerne vil teste ideene og det livet byr på.

Da denne lille gutten var sånn ca. syv år, gikk i andre klasse og på SFO, så fikk de en ny voksen assistent på SFO. Denne karen hadde vært tømrer og ødelagt ryggen sin – og da passet det fint å være på arbeidstrening og utprøving på SFO på en skole med små nysgjerrige og lærevillige figurer. Gutten var ikke helt sånn som de andre barna, og noen ganger var det bedre for ham å være inne enn ute med de andre … og da, da elsket han å bygge: Lego, klosser og Kapla (også klosser).

Og over de klossene, så fikk de to kontakt, gutten og karen, av den enkle grunn at de begge likte å bygge. Så da syvåringen sa at han ville bygge en stor bro, en som var større en bybrua og den nye brua, så er det klart at assistenten sa ja. Som sagt, så gjort, og en liten, stor bru ble til. En bro med tre bue-spenn og to høye tårn, en bro med gjennomtenkte løsninger, med muligheter, en bro som brukte opp alle klossene på begge SFO-stasjonene (og som ble nesten to meter lang og en meter høy).

Da de var ferdig, tok gutten to skritt tilbake og betraktet verket sitt. – Dette ble jammen meg bra, sa han til slutt. Den dagen måtte begge foreldrene komme og hente, og beskue verket, mens han villig vekk forklarte hva han hadde tenkt. Den fikk til og med stå til neste dag. På vei hjem, var den lille mannen ganske tankefull. – Hva tenker du på, vennen min? – Mamma, når jeg blir stor … da skal jeg bygge bruer. Både sånne store ordentlige, og de andre som vi ikke kan se. ❤


Det er så mange måter vi mennesker kan bygge broer på, mellom objekter, tanker, opplevelser, følelser og hver andre. Så mange måter vi kan, på enkle måter, se og ta vare på hverandre.

I det denne voksne karen, den nye assistenten, tok seg tid til å lytte til gutten, ta interesse i det han holdt på med og hadde lyst til, så bygget han en relasjon mellom dem – en bro mellom mennesker. Den tilliten broen ga, tillot gutten å dele av seg selv og fortelle om sine ideer, og sammen bygget de en verden av klosser og læring. Broen skulle tåle en viss vekt sa gutten, når det er fire felt og alle typer biler skal kunne kjøre på den. Det skulle være plass til alle; gående, syklende, biler, lastebiler og busser. Alle skulle få sitt trygge område å ferdes på og i, broen skulle være dimensjonert til å stå i vær og vind, til å fjære under vekten den ble belastet med, og den skulle være fin å se på.

  • Gjennom å bygge med klosser, bygget han en bro mellom guttens interesser, fag, ideer og læring – et trygt sted å utfolde og utvikle seg.
  • Gjennom å ta seg tid til å lytte til syv-åringen, oppdaget han at de hadde mye til felles og at den lille karen var et oppekom av informasjon og kunnskap.
  • Gjennom å ta seg tid til å bli kjent og gi rom for de gode samtalene, bygget han en viktig relasjon for en liten mann som plutselig fikk troen på at han kunne gjøre noe stort – ved å bare være ham.

Hver eneste dag bygger vi bruer, du og jeg. Mellom celler i kroppen, hjernehalvdelene og tanker og følelser i kroppen. Vi bygger relasjoner med mennesker rundt oss, kobler sammen tanker og ideer og finner løsninger på store og små ting i hverdagen rundt oss. Vi bygger et liv.


Hvordan kan du være med å bygge broer? Har du tenkt på det?
Hva kan du gjøre akkurat i dag; for å lytte til, se og anerkjenne et annet menneske?
Det skal så lite til, du vet det? Og forskjellene mellom deg og meg er egentlig ganske små: Alle trenger vi noen som ser oss, og alle har vi evnene til å løfte blikket, åpne hjertet og bygge en «bro» til et annet.


Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Psykisk helse

Planlegge uten å overkomplisere … eller?

I livet med ADHD, i livet med kognitive utfordringer, er det å legge planer kanskje ikke helt det samme som å legge planer for de som ikke har akkurat disse utfordringene. En av årsakene til det er at mennesker med ADHD, veldig ofte er tidsoptimister. Vi kan jo få til hva som helst på et kvarter, ikke sant?!

Du står og speider ut over havet … og langt i det fjerne ser du en båt i horisonten. Noen ser den med en gang – når den er veldig langt unna. Andre ser den ikke med en gang, de ser den ikke før den er helt inntil land. Sånn er det med mange mennesker med ADHD også; de ser ikke båten i horisonten, før den er helt inn på dem (eller er de bare nærsynte?). Vi, som lever med ADHD eller andre kognitive utviklingsforstyrrelser, ser ikke de langsiktige målene. Vi er her og nå, i dag, og derfor må vi ha målet, båten, planen, helt opp i ansiktet før vi klarer å se den … og lage en plan som flytter oss mot målet.

Det betyr ikke at vi ikke kan sette oss planer, at vi ikke kan jobbe mot og oppnå mål. Det betyr og innebærer er at vi må legge til rette sånn at det fungerer for akkurat deg og meg!

Planlegging på høyt nivå!
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

Har du noen gang kjent på akkurat det? At du ikke klarer å sette i gang med det du skal fordi det er så sykt mye forskjellig som må gjøres før du kommer til målet? Har du følt på maktesløsheten … og kanskje en andel kaos og frustrasjon også? Har du tenkt at det ikke er noe vits i å begynne, fordi du ikke kommer til å få det til eller fullføre allikevel? Tro meg, du er ikke alene!

Du, som jeg, har helt sikkert flere mål. Noen mål er små kortsiktige, tar kort tid å gjennomføre og trenger kun en liten plan, eller liste – kanskje ikke en gang en spesifikk plan. Andre mål er store og langsiktige, de krever tid og må kanskje deles ut over flere måneder eller år – og i de tilfellene er det kjempeviktig å legge en plan. En plan for hva som faktisk skal skje, hvordan du skal nå dem, for når du skal utføre hva og legge til rette slik at du kan gjøre en ting av gangen. All erfaring tilsier, også min egen altså, at hvis du begynner å tenke på det store målet i enden der, så kan det lett ta piffen og energien fra deg. Da er det lett å tenke at «Uff! Det er så mye som skal skje før jeg når dit, til målet altså, at det orker jeg ikke … jeg kommer ikke til å fullføre det!»

Hvordan er dine skritt i planleggingen?
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

En annen ting vi ofte opplever i livet med annerledeshet, med ADHD eller andre kognitive utfordringer, er at vi en tendens til å overkomplisere det vi skal utføre. Du har sikkert kjent på det du også? At du tar på deg for mye på en gang, at du begynner med alt du skulle ha gjort på en gang og at du gjør det mye vanskeligere enn det trenger å være.

Kanskje gjør du det fordi du er usikker på hvordan du skal nå i havn med det du skal gjøre, fordi du er usikker på hvordan du skal nå målet, og så gjør du vanskeligere enn nødvendig. Fordi det virker så stort. Og hvis det er stort så må det også være vanskelig å nå det! Eller, kanskje ikke?

Poenget er at du, og jeg, må finne en enkel måte å få til oppgavene på. Det er litt som REMA 1000 det, det enkleste er ofte det beste. Du må trekke planen og oppgavene ned til noe som er oversiktlig og håndterbart: Enkelt!

En brikke, en oppgave av gangen.
Copyright © 2016 fotograf Hans Ola Hevrøy (tidl. journalist NRK).
Alle rettigheter reservert.

Jeg tror det er litt som å bygge lego. Hvis du tar bruksanvisningen til et LEGO-sett, slår opp på første side, så får du nøyaktig beskjed om hva du skal gjøre. Har du lagt merke til at det aldri er mange oppgaver på hver side? Det er tre brikker om gang, per side, noen ganger én, noen ganger fem brikker. Men det er aldri hele huset på 1800 brikker på en gang. Det er noen få brikker, noen få oppgaver, av gangen, og det er akkurat det handler om:

  • En ting av gangen.
  • En enkel måte å utføre det på.

En plan er «bare en plan». Det er et utgangspunkt for de oppgaver og skritt du må ta for å nå målene dine. Det betyr også at den kan forandres underveis. Når du skal lage planen din, uansett stort eller lite prosjekt, begynn ved begynnelsen. Det er alltid kun fem skritt til målet, til løsningen. Det kan selvfølgelig ligge flere under-oppgaver eller delmål under et av de skrittene, men du må faktisk begynne et sted for å finne ut av det. Når du overkompliserer og fokuserer på det som er stort og vanskelig, så går du glipp av de små skrittene og delmålene som du trenger å jobbe med nå. Du må faktisk bare begynne!

You don’t have to be great to start, but you have to start something to be great.

Zig Ziglar

I et liv, med det jeg liker å kalle annerledeshet, er det minst like viktig å sette oss mål som for alle andre. Når du setter deg mål, er det avgjørende at du planlegger for å nå dem – og gjør det fra akkurat der hvor du er, fra ditt utgangspunkt. Fordi det er akkurat det du og jeg ønsker oss, å nå målene våre. Målet er å ta drømmen din ned til et konkret mål, for så å lage en plan slik at du oppnår det du har satt deg fore!

Det går an å planlegge, også i livet med diagnose og annerledeshet, uten å overkomplisere – og det går an å nå målene sine!

Når du nå begir deg ut på reisen, for å finne dine mål og planlegge hvordan du skal nå dem, minn deg selv på at dette: Livet handler ikke om målet til slutt. Det handler om reisen underveis – så kanskje er det viktigste faktisk å huske på å ha det gøy og nyte prosessen?!


Nyt reisen,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka mi «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du se mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om hva jeg driver med ellers, som LIVE undervisning på nett, kurs, foredrag, ADHD, NLP og CHP coaching – så trykk på linken her for oppdateringer og nyhetsbrev eller kontakt meg.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂


Vil du høre med om stegene i god planlegging i et liv med ADHD, kognitive utfordringer og annerledes, kan du se min LIVE undervisning om planer fra mandag 14. januar her:


LIVE-undervisning, uke 3: PLANER!
Hvordan lage planer. Hvorfor det er lurt og hvordan lage dem gode?

Legg igjen en kommentar

18. januar 2019 · 13:00

Å sette seg mål for et nytt år!

Vi har alle sammen gjort det, ikke sant? Sagt at i år skal jeg lage meg nyttårsforsett, og jeg har faktisk tenkt å fullføre dem også … og så gjør vi det ikke. Det blir liksom aldri noe av. Nyttårsforsett har en tendens til å være sånne ting som at; «I år skal jeg slutte å spise godteri, jeg skal kutte ut sukker og jeg skal i hvert fall trene fire ganger i uka!»
Hvorfor gjør vi det? Fordi vi tenker at det er lurt? Fordi vi tror det forventes av oss – at samfunnet, vennene eller familien forventer det? Eller oss selv?

Nå er det ikke nyttårsforsett som er mitt fokus her, det er å sette seg mål. Og for meg, så er ikke de to tingene det samme. De innehar nemlig noen vesentlig forskjeller:

  • Nyttårsforsett er en sosial oppkonstruert forventning, mens mål er noe jeg velger selv.
  • Nyttårsforsett vet jeg ikke egentlig hvorfor jeg setter, mens målene mine er satt fordi jeg vet at det er ting som er viktig for meg.

Mine mål er mine drømmer satt i system. De har en plan, delmål og oppgaver knyttet til seg. De støtter mine verdier og den jeg er, og jeg vet at de på en eller annen måte vil bringe meg videre på min reise – i den retningen jeg ønsker å dra.

Alle mennesker har ting de drømmer om, ting de ønsker seg eller jobber mot. Det kan for eksempel være å spare til hus, hytte eller bil, eller kanskje bare spare til en bedre middag, en ny jakke eller togbilletene hjem til Vestlandet. For deg er det kanskje å bli frisk eller å jobbe for en bedre helse hovedfokus, eller kanskje er det en spesifikk jobb du vil ha, utdannelse du vil ta eller forhold du ønsker å ta til nye høyder. Helt vanlige mål som de aller fleste av oss en eller gang i livet setter seg og jobber mot. Og vet du, det er faktisk uante muligheter til hva du kan sette mål på!

Jeg vet at mange mennesker med ADHD ikke selv føler at de når målene sine. Det, tror jeg, har litt sammenhengen med at du og jeg ofte kanskje setter mål som muligens ikke er helt realistiske. Det kan også være mål som du ikke er motivert for, men syns du må gjøre, eller det er mål som du ikke eier og som ikke føles som en del av deg – en del av akkurat dine verdier og din identitet. For at du skal nå målet (eller målene) dine, så må det først og fremst være et mål som du eier selv. Et mål som er del av deg, som du står for, dette er noe du tror på!

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Og så må et mål ha prioritet. Hvis du ikke prioriterer det, så kommer du heller ikke til å sette fokus på det eller gjøre noe med det. Det betyr, i hvert fall når du har ADHD, at du må sette det på agenda og inn i kalenderen, kanskje fortelle det til andre også og helst ha med deg noen på laget.
Et tips er å finne en annen som har satt seg mål, også med ADHD, hvor dere støtter hverandre i samarbeidet. Eller det kan være en partner eller venn, eller bare noen du kjenner. Dere kan hjelpe hverandre mot de målene dere har satt dere.

Det å ha mål, det vet vi at alle har, og så er det det å sette seg målene da. I det du setter deg målene og begynner å jobbe med dem, så legger du faktisk også grunnlaget for at det skal være gode mål! Fordi at du har kommet fram til at det er dette som er det viktigste for deg å prioritere akkurat nå, så forteller du;

  • hjernen din at dette er fokuset mitt og her vi skal konsentrere oss,
  • kroppen din at det er dette jeg jobber med og mot nå,
  • og hjertet ditt at det er dette som er viktig for meg og mine verdier.

I tillegg er det slik at for veldig mange mennesker med ADHD og lignende kognitive utfordringer, så må målet være logisk også. Hvis ikke målet du har satt deg henger sammen med noe konkret i livet ditt, og noe som du anser som logisk, så er lite sannsynlig at du kommer til å få det til.  Du må ha en knagg å henge det på eller en ramme og plassere det i.

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

En ting til, og det gjelder veldig spesifikt i verden med ADHD, Asperger, Tourettes, og alle andre som har litt sussete hodet, er det med å være konsekvent. Det er en kjent utfordring, og faktisk ikke bare for folk med ADHD, men jeg tror for veldig mange mennesker i dagens samfunn – alt fra hormonelle tenåringer til godt voksne. Noe av det kommer nok rett og slett av at vi lever i 2019, hvor vi har en tendens til å forstyrret av sosiale medier som Facebook, Instagram og SnapChat, av serier på TV-en, HBO og Netflix … at du og jeg har fått en ide om at vi må være tilgjengelig hele tiden og at hjernen nå tror at den skal ha umiddelbar belønning hele tiden. Vi blir rett og slett bombardert med inntrykk hele tiden. Det å være målrettet, å jobbe konsentrert og holde seg til det du har valgt å prioritere, det krever faktisk at du klarer å holde fokuset og er konsekvent over tid.

I dette livet med annerledeshet, og med ADHD, opplever jeg at er det så utrolig viktig at målene mine følger noen rammer, og sånn at jeg tilrettelegger for at jeg faktisk skal klare å jobbe med dem og få det til! Det er uten tvil også et hjertebarn, fordi både jeg og barna har ADHD, og jobben min er å veilede, coache og kurse mennesker som lever livet med diagnose og annerledes – enten som pårørende eller brukeren. All utdannelsen, kursene og erfaringen min tilsier at dette virkelig er mulig å få til – selv om du og jeg velger oss forskjellige måter og modeller på veien til mål. Min foretrukne modell er SMARTE-mål, og det har jeg laget en video om på Facebook hvis du vil vite mer om hvordan jeg tenker om det praktiske arbeidet. 😀

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Så hvor vil du være om et år? Hvilket hovedområde er viktigst for deg å oppnå i år? Hvilke mål må du sette deg i år for å nå det – og hvilke tre mål er det aller viktigst for deg å ha på mål-lista di for 2019?

Når du har satt opp de målene og sjekket om de er spesifikke nok, om de er realistiske for deg, om du virkelig ønsker dem, er de attraktive for deg, kan du måle dem i tid, kan du evaluere dem, så kan vi begynne å snakke om å dele opp, sette delmål og lage planer. Og det har jeg faktisk tenkt å skrive om neste uke. Kult, ikke sant?!

Jeg tror mange av oss kan det her, egentlig, fordi vi grunnleggende vet nok om det og allerede har satt oss mål mange ganger før i livet. Men noen ganger, så trenger du og jeg bittelitt drahjelp for å komme i gang eller å fullføre. Da kan det være kjekt med litt tanker og innspill fra noen andre, noe som kanskje kan gi deg en liten vri, en annen måte å se ting på, litt inspirasjon og en måte å jobbe videre mot det du brenner for – det du ønsker å oppnå i år.

Mine tanker og ideer er ikke et fasit svar. Det er det jeg har funnet fram til at fungerer for meg, for oss, hvordan vi best planlegger og legger til rette i livet med annerledeshet, med diagnoser og med sykdom.
Jeg pleier å si at hjemme hos oss, så deler vi 14 diagnoser og sykdommer. Det er sånt derre pakketilbud vet du, hvor du kan få 14 for prisen av 8! … hvis du vil ha dem da … men det vil du kanskje ikke?! 😉 Vi har dem da; dette er de kortene vi har fått tildelt – og da må vi bare gjøre beste ut av det.

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Organisering, Selvutvikling

Årsberetning: 2018 i speilet

Et nytt år ligger foran oss, blank og ubrukt med nye fargestifter til, med alle mulighetene åpne. Det er tid for å sette seg mål og lage planer for dette året, full av optimisme og pågangsmot – og akkurat sånn skal det være!

Jeg tar meg i, stadigvekk, å lure på hvor det ble av fjoråret … 2018 altså … for ikke å snakke om 2017?! Litt sjokkert er jeg også, fordi jeg ikke fikk skrevet verken årsberetning for 2017 eller julebrev eller julekort den julen. Altså, jeg vet jo hvorfor; hode, fingre og kropp var bittelitt grann opptatt med å skrive, trykke og publisere min første bok. I min erfaring er ikke livet en rett linje, det svinger litt her og der, og dermed blir 99 % sikkert ikke ferden sånn som vi kanskje så for oss når vi startet heller.

Årsberetningen

Det smerter meg litt å skrive (bare litt altså), fordi jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne dele et innlegg som var udelt positivt, men det siste året (og året før der) har rett og slett ikke bare vært positive. Men det de har vært er; spennende, interessante, annerledes, slitsomme, seriøst ut av komfortsonen, vanskelige, tunge, morsomme, skumle – og virkelig pakket med alle de opp- og nedturene du kan forestille deg, i et liv som menneske. Snedig nok, så er det jo akkurat sånn livet er; og selv om jeg tenker at jeg på noen områder har høstet «nok» erfaringer, så er det jo ingen fasit på det.

I mars besvimte og falt jeg overende som en middels tung potetsekk hjemme på soverommet. I fallet fikk jeg med meg brist i to-tre ribbein, en muskelbrist/ slagskade i ryggmusklene sammen med en kraftig hjernerystelse. Det ble sykehusinnleggelse og et par turer til ut over våren for måling og kontroll. Det har seg sånn, at jeg har lavt blodtrykk og lav hvilepuls, men det visste jeg jo. Forskjellen er vel bare at en blir eldre, at andre utfordringer og stress krever sitt, og at kroppen syns nok var nok.

Seire! 😀

Jeg har tenkt mye på dette med seire, fordi at jeg i et «tidligere liv» ikke klarte å se at jeg hadde ting som var bra – at jeg hadde noe som helst å feire. Men nå, nå vet jeg at det er annerledes, at jeg har mye å feire og at jeg har mange små og store seire. Ikke bare når jeg ser på året som helhet, men også i løpet av en helt vanlig dag, gjennom uker, måneder og året.

Min aller største seier i fjor,
var uten tvil å skrive ferdig en hel bok, trykke den opp, hente den selv med bilen min, fylle opp garasjen – og bare holde den i hendene mine.
Kaoskontroll ble virkelig!

Boklanseringen i januar var veldig spennende, og det er en sykt kul følelse å få tilbakemelding på at folk har lest akkurat min bok og at de syns den er bra! Salget har ikke gått veldig fort, men jeg har heller ikke jobbet så hardt for det grunnet hjernerystelsen og andre ting i livet. Ellers kan jeg fortelle at det er mye mer jobb med å skrive og trykke en bok enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg! Og selv om jeg planlegger mange flere bøker framover, er det godt å innvilge seg en pause fra akkurat det arbeidet nå! Uansett: den aller første boken i serien «fra kaos til orden» er virkelig! 😀

Som seier nummer to for meg gjennom disse to årene, er helt klart sertifisering som High Performance Coach hos min mentor og trener Brendon Burchard i California – som jeg tok re-sertifisering på i fjor også. I tillegg har jeg vært så priviligeret at jeg har fått reist mye og deltatt flere ganger på både High Performance Academy, Experts Academy og Worlds Greatest Speaker Training.

På sistnevnte fikk jeg oppleve hvordan det er å stå på scenen foran 800 mennesker pluss trenere fra hele verden, snakke om livet med ADHD og få tilbakemelding på evnene som foredragsholder. I fjor ble jeg med i Burchard’s Mastermind, sammen med entreprenører og tankeledere fra hele verden som ønsker å gjøre en forskjell. Fantastisk skritt å ta; ikke bare for min personlige utvikling, men også for å bringe mine visjoner videre ut i verden sammen med andre engasjerte, skarpe, sterke og ekte mennesker.

Mine seire for et år, består av mer enn bok, kurs og reiser.

De består også av:
* at junior er tilbake på skolebenken, inne i klassen med vennene sine og følger undervisningen!
* frøkna som går siste året på videregående, hvor hun gjør en fantastisk jobb med gode resultater!
* at mannen er (sånn passe) frisk igjen, har kommet seg tilbake i full jobb og begynt å trene.

Men kanskje, bare kanskje, er det viktigste egentlig det at jeg sakte men sikkert har jobbet meg tilbake igjen til livet, til helsa, til energi, til glede. Jeg har jobbet meg vekk fra arbeidsavklaringspenger fra NAV og over til mer eller mindre full tid i eget firma. Nå kan jeg tillate både de gode og de dårlige dagene uten å skulle stresse med krav fra NAV eller andre på «utsiden». Jobben har de siste to årene bestått mest av faste kurs for BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk) i Vestre Viken, for foreldre til ny diagnostiserte barn med ADHD, kurs for ADHD Norge, forskningsprosjekter, utvalg i Statped og NAV, i tillegg til foredrag, veiledning, coaching og å skrive bok. DET er en seier det – i hvert fall for meg!

Jeg er utrolig takknemlig og glad for at jeg får lov til å holde på med det jeg er god til og motivert for, hver eneste dag, og at jeg får lov til å hjelpe andre mennesker på veien videre til hverdagsmestring og livsglede. ❤

…og tap!

Hva er egentlig tap? Hva setter en på tapskontoen? Prosjekter jeg ikke fikk fullført (dem er det nok av), penger jeg har tapt, muligheter og sjanser jeg ikke tok (dem finnes det nok også noen av)? Det jeg i hvert fall er helt sikker på er at jeg hadde tap i fjor, både taber, nedturer og feil.

Helsa var helt klart en stor andel av mine tap fra i fjor; at jeg ikke tok godt nok vare på meg selv og lyttet til kroppen når den sa at nok var nok. Viktig lærdom er det, lytte og ta affære utfra svarene en får. Mer søvn, ikke skulke trening og ta pauser når det trengs. Det hadde vært kjekt å unngå flere turer på sykehus, måneder på sofaen og lite arbeid i firmaet. Både rygg og hode har gitt meg utfordringer helt opp til desember, fordi jeg ikke kunne sitte ordentlig, eller jobbe lenge av gangen foran en skjerm. Det ga litt lite produktivt arbeid, og enda er jeg ikke helt tilbake.

Gjennom disse årene har jeg også kjent på tapet av sosialt liv, utover jobb og deltakelse på kurs. Jeg har kjent på sorgene og baksiden av livet med annerledeshet, og hvor vanskelig det kan være å pleie familie, venner og bekjente når hverdagen stort sett besto av overlevelse og å få de aller viktigste til å flyte. Ensomhet kan kjennes som et rent tap, både fysisk og psykisk, jeg vet det nå.

Av andre interessante ting på tapskontoen var det vi opplevde som vår manglende evne til å bygge opp sønnen og apparatet rundt ham slik at han kom seg ut av skolevegring og sykemelding – og tilbake til skolen – etter mange år utenfor. I kampens hete oppleves det alltid, tror jeg, som foreldre som om vi ikke gjør det godt nok … og etterpå, når frustrasjon og bekymring er lagt litt til side, er det også lett å se at vi inn i mellom slåss kampen(e) på feil sted. Heldigvis er han jo nå tilbake, og vi teller små seire hver eneste dag. Sakte men sikkert, steg for steg.

20180704_224744.jpg

I årsberetning skal man være ærlig! Det ville jeg ikke være hvis jeg ikke også innrømmet at min ektefelle og jeg, gjennom 20 år som gift og 25 år som par , har slitt litt i forholdet de siste årene. Så i fjor valgte vi å gå til samtaler på familievernkontoret og meldte oss på kurs i kommunikasjon hos Fredsarbeid i heimen. 25 år sammen: Ei med ADHD og til tider svingende humør og helse, og En med kronisk depresjon og sviktende helse – toppet med 15 år med to interessante og morsomme barn med ekstra behov for hjelp og støtte og med navigering i helsevesen og skolesystem – har satt sine spor på både kommunikasjonen og forholdet.

Det oppleves som et tap for meg at jeg ikke har klart å holde ekteskapet og våre felles drømmer levende og gode. Heldigvis, det finnes muligheter og noe å jobbe med her, så da gjør vi nå et hederlig forsøk på å ta tak i det og ordne opp!

Tap til side, jeg tenker at jeg er heldig! Mange mennesker rundt meg som jeg bryr meg om, og de bryr seg om meg, jeg har tak over hodet, mat i magen og klær på kroppen. Jeg har muligheter og et rikt liv. ❤

Oppsummering og læring

Uansett, hvor mye eller hvor lite det har vært eller som har skjedd, jeg anser meg selv som priviligeret! En viktig del av livet er disse «tapene», nedturene, fordi uten dem ville jeg – eller du – ikke vite hva sorg, frustrasjon, nedturer, feil, taper og læring faktisk er. Uten tap og feil ville vi ikke opparbeide oss perspektiv og vite hvor både våre egne og andres grenser går. Dyrbar læring, men også helt uvurderlig opplever jeg. Som Yoda sa; «The greatest teacher, failure is». 😉

Vi kan ikke være noen andre enn den vi er, ikke sant? Utover disse to siste årene, så har det blitt mer og mer klart for meg hvordan jeg er skrudd sammen, hva som får meg til å tikke og gå, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør – hva som er viktig for meg, hvor jeg får energien min fra, hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være og hvem jeg er og vil være. Ikke umulig at det er det vi normalt sett vil kalle å «bli voksen», hva nå enn det betyr og innebærer. Og derfor tenker jeg at er heldig; jeg får lov å bli eldre (alternativet er verre!) og jeg får lov å nyte reisen min!

  • Livet, det er det det er. Verken mer eller mindre.
  • All læring er god læring. Det er hva vi gjør med læringen som definerer oss.
  • Livet handler ikke om målet, det handler om reisen.
  • Alt du ikke kan kontrollere, lærer deg faktisk hvordan du kan gi slipp.

Mål og fokus for 2019

Vi har så vidt stukket hull på det nye året, ikke sant? Både du og jeg vet at det ligger mye arbeid foran oss, opp- og nedturer i år også, men også dette havet av muligheter. Jeg gleder meg, faktisk og helt ærlig, til å ta fatt på alt som ligger foran meg: Hverdager, livet, med mestring, glede, erfaringer, motivasjon, utfordringer og arbeid. Hverdager, et skritt av gangen.

I år har jeg planer om å lage E-bok, og forhåpentligvis en lydbok også, av Kaoskontroll – og den er allerede i ferd med å bli til Chaos Control også.
I tillegg skal jeg åpne et månedlig abonnement med undervisning/trening live, på nett, en gang i måneden. Det håper jeg kan hjelpe flere i en annerledes hverdag.

Jeg starter også med gruppe-coaching for voksne, med og uten ADHD, og fortsetter med både ADHD og High Performance coaching. I løpet av året vil jeg være ferdig sertifisert ADHD Coach også. Også skal jeg lage kurs, holde foredrag, skrive mer og og dele av livet med ADHD og alt det andre.
Følg meg gjerne på Facebook, hvor jeg er både her (min side), her (Steg for Steg) og her (Livet med ADHD). Du kan også finne meg på
nettsiden min, LinkedIn, Instagram og SnapChat. Mer informasjon kommer fortløpende om alt jeg har gang i! 😉

Jeg har satt meg mål for 2019, og jeg har lagt planer, bestilt ferie og begynt å fylle inn i en ny og ubrukt kalender.

Hva med deg? Er du klar?
Har du mål, planer, ønsker, drømmer og håp klare for året som ligger foran deg?
Del med meg, jeg vil høre!

Kjære deg, uansett hvor du er, gjør dette til ditt beste år noen gang! Pust dypt inn med magen, rett deg opp, ta av masken og LEV! Det er ditt liv, ditt år, og du bestemmer. Godt nytt år – med ønske om alt det beste for deg og dine.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

4. januar 2019 · 14:00

Morfars vektskål

Der oppe, i den innerste kroken på låveloftet, i et helt firkantet rom, akkurat der hvor oppløftet på låven møtte den eldste delen av hovedhuset på morfars barndomshjem fra 1800-tallet – det var der jeg fant den: Vektskålen! Du vet, en sånn skikkelig gammeldags vektskål, til blylodd. Blyloddene fant jeg også, spredt rundt i rommet. 

Der oppe i det litt malplasserte rommet som egentlig ikke passet inn, hvor jeg er sikker på at mormor neppe hadde vasket de smårutete låvevinduene på minst 20 år. Hvor støvet lå så tykt på vinduene at kun de aller mest iherdige solstrålene slapp inn. Der inne hvor de støvgrå solstrålene varmet opp et urørt rom, hvor det tykke støvet, iblandet halm og en dæsj med muselort, kjentes mykt som ei pute. Der hvor spindelvevet dannet spennende og intrikate mønster fra takbjelkene. Der hvor varmen dirret og fikk hele rommet til å lukte, innestengt av glemte tider og 100 år gamle historier.  Stort, firkantet og urørt lå det der, med bord langs alle fire yttervegger, bare avbrutt av den grønne døra som morfar hadde snekret selv og montert opp med gamle stallhengsler. Bord i midten, på kryss og tvers og i endeløse rekker, med esker og bokser med rare dingser fra en svunnen tid. Det var der jeg gikk opp, helst alene, for å tenke. For å fundere over livet, hvem jeg var og hvor jeg passet inn.

Du skjønner det, at der inne, aller innerst, fikk fantasien fritt utløp. Det var egentlig så skummelt at hjertet banket i halsen, men aller mest så spennende at jeg måtte gå inn der … og jeg kunne være der i timevis. Dette rommet med alle de små spennende skattene i stål, jern, tre, porselen og plast – noen så gamle som gården – kunne historiene i hodet mitt få all den næring og spillerom de trengte. Det var dit jeg gikk, når jeg trengte å la tankene få fritt spillerom … når jeg trengte å være alene for å takle alt som skjedde rundt meg. Alt det jeg den gangen ikke hadde verktøy eller forutsetninger for å håndtere. Der inne kunne jeg få fritt utløp for drømmer og håp, uten andres meninger eller det som jeg som barn opplevde som samfunnets begrensninger for meg.

Og det var der jeg fant den, en varm julidag i sommerferien. Jeg orket ikke mer foreldre, søsken, kusiner og fettere, orket ikke mer lyd og skravling fra min alltid engasjerte familie. En tur opp på loftet i mitt hemmelige rom var eneste løsningen. Heldigvis turte ikke de andre ungene å gå opp dit, bortsett fra broren min som heldigvis skjønte at jeg trengte tida mi. Det var der jeg fant vekten. Den fine gamle rustne vekten med alle mulige lodd i forskjellige størrelser. Vekten som knirket motvillig når jeg stablet både den og loddene opp på et av bordene. Knirket under vekten av loddene og alle dingsene jeg fant. Den ble mitt hemmelige verktøy.  

Opp igjennom barndomsårene ble det mange turer opp på loftet. Det var der jeg sto, gang på gang, og funderte over balansen i ting … i livet.

Det var ikke størrelsen, enkelt loddets vekt eller utseende på dagens utvalgte dings. Det var alle de forskjellige sammensetningene, som til sammen ga likevekt og balanse på oldefars gamle gårdsvekt. Det var ikke de forskjellige bestanddeler, men summen av innholdet og belastningene på hver side av vektskålen, som ga den perfekte balanse.

På vekten, som i livet.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

En øvelse i å finne glede …

Den dagen jeg skjønte at jeg hadde oppnådd en anelse perspektiv på livet,  var den dagen da jeg våknet opp og skjønte at det var flere svar på en utfordring. At det var flere måter å nå fram til mål på, at mye av det jeg «slåss» iherdig for å få til for meg selv, ungene og familien vår muligens ikke var det viktigste her på jorden allikevel. Perspektiv var det jeg fikk den dagen jeg ga meg selv tid til å tenke igjennom hva jeg holdt på med, hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde og hva jeg ønsket å oppnå med det … hva som lå bak denne evige jakten på kontroll over kaoset.
Hva var grunnen til at jeg så «desperat» ønsket forutsigbarhet, oversikt og kontroll i livet mitt? Ryddet jeg egentlig i noe helt annet? Var det egentlig en mental eller følelsesmessig opprydding jeg holdt på med?

Livet har vært tøft, over lang tid. Derfor endte jeg, som mange andre, opp med å bygge et skjold, en vegg, rundt meg. Den ble bygd for å holde ting ute, for å orke og stå i det som skjedde rundt meg, for ikke å slippe inn alle inntrykk og hendelser … og for å skjerme meg selv. En vegg som gjorde at jeg kunne fungere i det daglige, sånn at jeg klarte å utrette det jeg måtte gjøre og samtidig beskytte meg selv for det jeg ikke orket å ta inn eller håndtere underveis. Jeg beskyttet meg selv mot skuffelser, uro og kaos.

Stor var min overraskelse, kan du tro, da jeg oppdaget at veggen som beskyttet meg, også holdt nærhet, kjærlighet og livet ellers ute. Den holdt familie, venner, følelser, opplevelser og muligheter på trygg avstand. Og ingen kom inn under skjoldet heller. De slapp ikke gjennom, de få som prøvde. Og når sant skal sies, de fleste ga opp fordi jeg ikke var i stand til å fortelle hva som skjedde, vise dem hvem jeg var eller hva som bodde under skjoldet. Jeg visste det jo ikke selv engang …

Jeg ville ikke leve sånn; jeg trengte å stoppe med alle forsøkene på kontroll og ryddingen på utsiden av meg – fordi det jeg egentlig drev med var å temme kaoset som levde på innsiden. Endring måtte til, og jeg tok valget om å ta jobben med å få kontroll over det innvendige kaoset.
For meg, var det litt som å rydde igjennom alle eskene på loftet. De eskene med alt jeg hadde med meg hjemmefra, det jeg skulle gjemme til en eller annen vakker dag. Da jeg ryddet i dem, ryddet jeg igjennom et helt liv. Ved å tillate meg selv å ta eske for eske, ting for ting, og leve meg gjennom det, fikk jeg en fantastisk øvelse i å få plassert kaos, rot og følelser der de hørte hjemme. Og det tok jeg med meg når jeg satte i gang rydding på innsiden også!

Finnes det en løsning da?

Visste du at det å feire alle de små og store seirene i hverdagen har en hensikt? At det er viktig å ta inn over seg, anerkjenne og virkelig glede seg over alt vi opplever i løpet av en helt vanlig dag. Umiddelbar belønning og anerkjennelse er nøkkelord for feiring i et liv med ADHD og kognitive vansker. Det er feiringen som gir de små dopamin-dryppende, som gir viktig motivasjon til å gå videre. Glede, deling av måloppnåelse og mestring, takknemlighet for det du har og får til. Akkurat det som gir gnist til mer energi, pågangsmot og tilfredsstillelse. Delt glede er dobbelt glede – trekk med deg noen inn i arbeidet også så blir det gøy også.

Øv deg på å være mer til stede i øyeblikket – og øv deg på å se hvert øyeblikk som en gave. Det er nemlig bevist at evnen til å være til stede i øyeblikket og se gleden ved det, rett og slett øker de gode hormonene i kroppen og din evne til å nå målene dine. Øv deg på å bygge bevissthet rundt det gode som skjer og noter det ned. Tilstedeværelse leder til bevisstgjøring, videre til aksept, som kan gi deg den ro og balanse du trenger for å beholde klarhet og oppmerksomhet. Øvelser gjør mester. 

Tenk deg hvis vi kunne fått takknemlighet, gleder og energi på blå resept, sammen med kokk, vaskehjelp, sekretær og sjåfør. Det hadde vært kjekt det! I mellomtiden kan du øve deg sammen med meg på å få mer takknemlighet inn i hverdagen. Sette av noen minutter, hver dag, og virkelig tenke over hva du har som du kan glede deg over og være takknemlig for, det er viktig for din egen endringsprosess. Det vil gjøre deg gladere og hjelpe deg å holde fokus på de gode opplevelse. Du vil se lysere på livet og få en bedre livskvalitet.
Jeg lover deg – jeg er levende bevis!


(Bloggen er et fritt gjengitt utdrag fra min bok «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen».)


Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, kaoskontroll, Livet med ADHD, Selvutvikling

Sårbar og ærlig …

Det er onsdag kveld, er utladet etter å ha holdt kurs hele dagen og jeg velter over ende i sofaen etter at ungene har forsvunnet opp i andre etasje. En film snurrer og går på TV-en foran meg, men tankene mine er et annet sted. Det er en uke siden verdensdagen for psykisk helse. Hver gang den dagen kommer opp får det meg alltid til å fundere litt.

Den dagen, altså onsdag 10. oktober, var jeg i New York, på Mastermind-samling 2 av 3 med mentor Brendon Burchard og hans Mastermind-gruppe. En absolutt helt fantastisk gruppe medmennesker fra hele verden, med en iboende tro på det gode i mennesket,  med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell og forandre verden. Det er et trygt sted å være, sammen med dem. Her kan jeg, og de andre, dele og gi av seg selv, være sårbare og lufte både store og små tanker. Det er et sted å lytte, lære, tenke, utvikle, endre, få tilbakemelding og pushe seg selv ut av komfortsonen.

Jeg har alltid drømt å reise til New York, aldri vært der før, og nå ble det endelig min tur. Noen varme høstdager i oktober, med storslått utsikt og rom for det meste. En hel onsdag i en verdens-by, med fantastiske mennesker, gode samtaler, deilig mat, nydelig vær … her er det jo all grunn til å være lykkelig, ikke sant?!

20181010_1513086479865401734002966.jpg

Planene var klare på forhånd, jeg visste hva jeg ønsket å få ut av samlingen og hva jeg ville legge fram for gruppen: «2018 skal avsluttes med et bang og planer for et fantastisk 2019 skal på bordet». Og som vanlig, så gikk jeg løs på oppgavene; lyttet, skrev, lyttet litt mer, snakket med sidemann, skrev mer og tenkte store tanker. Jeg gikk til og med ut i det som jeg syns er mest skummelt; nemlig å fortelle hva jeg ikke får til, si hva jeg trenger hjelp til, innrømme at jeg ikke har alle svarene, be om hjelp og å vise meg sårbar. Men det gikk bra, jeg var klar til å rive meg ut av det jeg er redd for og bare kaste meg inn i det, nå skulle jeg fikse det!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg syns det er dritt-skummelt! At noen andre skal vite at jeg ikke fikser alt, ikke har alle planer og mål klare, at jeg ikke «kan alt» … Denne mammaen; med utdannelse, bok og eget firma, som ser ut til å takle sine egne utfordringer med ADHD, fibromyalgi og spøkelser i skapet, ungene med spesielle behov og mannen med kronisk depresjon, hun har ikke svaret på alt.

20181010_1513352014904263277555681.jpg

Så jeg la det fram, tingene jeg strever med, da vi etter lunsj den onsdagen hadde gruppe oppgaver. Og jeg fikk tilbakemeldinger; ting jeg ikke hadde tenkt på, provoserende og gode – rett på sak og hands-on. Litt over halvveis uti dag en av to på Mastermind, første av to oppgaver unnagjort, og jeg kjenner … at dette går ikke bra. Det tetter seg til. Jeg måtte bare ta meg en pause … helt alene for meg selv. Jeg «måtte», men enda mer pressene var klumpen i halsen og tårene som sprengte på. Det kjentes ut som om jeg kom til å sprekke, der følelsene presset på for fullt på innsiden – hjertet, brystet, magen og hodet – fullt! Jeg hvisket til sidemannen at jeg måtte ut en tur og hastet ut på toalettet, før «flommen» brøt løs.

Så der satt jeg, på gulvet på toalettet på et skikkelig fancy hotell i New York, sminket og i fint tøy, grunderen på reise og «on a mission» for å planlegge noe stort … og gråt. Jeg hulket så jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning, snør og tårer rant og jeg følte meg så liten, så liten, så ensom og så håpløs. Jeg er mye, og jeg er lite, og jeg er mest bare meg.

Det er sånn, akkurat sånn, det er. Jeg sliter med selvfølelsen min, jeg lurer ofte på om jeg er god nok og om jeg tar de riktige valgene. Like mye som jeg kan være tøff, egenrådig, løsningsfokusert og ressurssterk er jeg også liten, svak, redd og ensom. Min psykiske helse er en like stor del av min hverdag som min fysiske; begge to krever mye arbeid og oppmerksomhet – hele tiden, hver dag, hele året … ikke bare på en onsdag i oktober. Når jeg blir usikker, åpner opp for nye ting, presser meg selv og tar store skritt, så blir jeg overveldet og lei meg – og det er helt greit! Jeg er ikke superwoman, jeg er meg.

Alle har vi en psykisk helse, som er like mye en del av oss som den fysiske.
Alle har vi følelser som svinger og noen ganger tunge tanker.
Alle trenger vi noen å snakke med, venner som løfter oss, bevegelse og frisk luft.
Alle har vi bruk for mental trening og styrke, like mye som vi har bruk for fysisk trening.

Og du, den psykiske helsen din, den har du faktisk også hver dag, ikke bare den 10. oktober. Husk at du må ta like godt vare på den som den fysiske, hver eneste dag! Kanskje det er på tide at vi slutter å sette datoer, merkelapper og «enkeltdager» på alt mulig rart – og rett og slett bare øver oss på å ta vare på alle deler av oss selv; hver dag?! Hva med å sette fokus på hverdagsmestring, på livsglede i de små ting og å løfte fram de mulighetene som ligger i både opp- og nedturer?

Jeg kommer ikke stykkevis og delt, jeg kommer kun i en hel utgave av meg. Ærlig, sårbar, modig, verdig og helt uperfekt-perfekt. Hva med deg?
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober blant annet er måneden for bevisstgjøring rundt ADHD – og også da vi feirer verdensdagen for mental helse? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være eier av en diagnose og at alle kjenner noen som har «noe».

For ikke lenge siden hørte jeg noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull. Dette fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om, og da vae det i hvert fall ikke vits i å bevisstgjøre andre heller (damen har selv ADHD). Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre hjemme hos oss som lever livet med ADHD, og som aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige – som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder – møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose. Og mer bevisste mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD, med sykdom, diagboser og annerledeshet, tror jeg du skal lete lenge etter.

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men kanskje fordi det å leve med en nevrobiologisk forstyrrelse som ADHD har gitt dem et annet perspektiv … et annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket)

  • Mange fant for eksempel tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidssgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle … at det ikke var helt sånn som alle de andre opplevde hverdagene.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til rett tid, at de pratet i tide og utide … og kom kanskje også hjem med dalende karakterer og stadige mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes. De syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass der ute, og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i to-somhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen, eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i den samme formen ikke fungerer i praksis.

Jeg kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære. Jeg kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon. Jeg vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det. Vet du?

Det å leve livet med en diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter, annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Jeg har et inderlig håp om at vi sakte men sikkert kan og skal nærme oss et samfunn hvor vi ser mennesker for den de er – ikke det de har. Et samfunn som setter fokus på enkeltmenneskets ressurser og de faktisk kan bidra med – ikke alt de ikke får til. Alle har noe de er god på, noe de kan bidra med, akkurat som vi alle har ting vi ikke får til. Uperfekt perfekt i all sin glans.

Min ADHD definerer ikke meg, den er bare en av puslespillbrikke – eller Lego-kloss – som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Tankekjør og oppheng – har det noe å si?

Jeg tenker mye, sånn i det hele tatt, på alt og ingenting altså. Det «kjører i vei» i toppetasjen og det er jammen meg ikke alt som er like fornuftig heller. Noen ganger så henger det seg rett og slett opp også, og jeg kjører meg fast i et sett med tanker som ikke fører meg noe sted og til og med kan gjøre ting verre en det de egentlig er.

Mine tanker og tankemønster har definitivt stor innvirkning på min hverdag, for ikke å snakke om motivasjon og følelsen av mestring. Det jeg bestemmer meg for, inne i hodet mitt, får jo direkte innvirkning på hvordan jeg føler meg og hva jeg får til – og sånn er det jo for deg også. Ikke sant?

Hvis du tror at du får det til, så har du rett.
Hvis du tror du ikke får det til, så har du rett da også.
– Henry Ford

I dette livet med ADHD er det noen tankemønster som ser ut til å gå igjen, både hos barn og voksne. Ikke for det, jeg har etterhvert blitt kjent med mange mennesker uten ADHD og tilsvarende utfordringer, som også sliter med mange av de samme tingene. Det som ofte går igjen er tankemønster hvor jeg sammenligner meg selv med andre og føler meg mindreverdig – selv om sammenligningen jeg gjør som regel er tatt ut av lufta og egentlig er helt urealistisk. Eller hva med ideen om at alt er «sånn eller sånn», at enten så er det bra nok eller så er det bare drittdårlig, det er ikke noe midt imellom. Og hvis jeg ikke gjør ting perfekt, så har jeg feilet?

IMG_4706

Det skjer stadigvekk, at jeg faller i fellen … «Jeg får jo aldri svart på e-poster (eller sms eller meldinger) fort nok! Jeg leser dem og så glemmer jeg det. Fy søren, jeg er sløv!» og på et blunk er jeg nedi grøften; «Hvis jeg glemmer å svare på en e-post eller en melding, så vil jeg alltid glemme det. Jeg kommer aldri til å få det til.» Én, eller noen få, negative hendelser blir plutselig en del av et negativt mønster, som mest sannsynlig ikke finnes en gang. Og etter det så slutter jeg bare å prøve. Enten det er meg eller andre, en av de vanligste måtene å tenke på er det som kalles krisetenkning eller krisemaksimering: «Alt kommer til å gå galt! Jeg greier ikke å få til noe … Det er håpløst, jeg kommer ikke til å få det til uansett hva jeg gjør …» Jeg vet ikke med deg, men jeg tar meg i hvert fall i å falle i den fellen rett som det er, stadig vekk.

Det er klart at tankemønstrene har noe å si, ganske opplagt for meg i hvert fall. Det «morsomme» er jo, at slike nedbrytende tanker og negative overbevisninger som stopper oss fra å gjøre det vi egentlig vil, ofte ikke en gang er logiske! Ikke bare er de ulogiske, de er til og med irrasjonelle. Mange av oss som lever livet med ADHD, er rett og slett fanget i gamle mønster, tankeprosesser og forvrengte oppfatninger som faktisk ikke gagner oss i det hele tatt. Frustrerende og sant.

Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert få til!
– Pippi Langstrømpe

Jeg vet det egentlig, hvis jeg tenker meg om … hvis jeg tar meg tid til å puste litt, roe tankekjøret og trekke meg selv ut av det jeg har hengt meg opp i. Jeg vet at så snart jeg roer meg og tar meg tid til å lære og kjenne igjen hva som er akkurat mine nedbrytende tanker og mønster, så kan jeg erstatte dem med noe som er realistiske og hensiktsmessige nye spor. Nye og andre måter å tenke på. Og ikke bare det, jeg kan be om hjelp også (det er vanskelig det, og en helt annen historie – et helt annet blogg innlegg!), enten av en venn, en coach, en psykolog eller gubben for eksempel. En annen person altså, en som kan hjelpe meg å endre sporet jeg har kjørt meg fast i. En som kan hjelpe meg å finne en annen fornuftig måte å se situasjonen på.

Endring er krevende. Det er vanskelig å velge en annen vei og en annen løsning. Men det er slettes ikke umulig! Jeg velger å gjøre noe annet, teste ut dette med å endre tankemønster, fordi jeg tror det finnes noe bedre for meg.

Hva med deg?  Vil du bli med å teste og finne ut som det finnes et annet spor for deg? Vil du være med?

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

Dette er et fritt gjengitt utdrag av boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen». I den kan du lese mer om gode tips og triks for blant annet å endre tankemønster! Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

 

Legg igjen en kommentar

Filed under kaoskontroll, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse